Eksisterende beskrivelser av samisk samtidskunst er ofte låst i en klemme mellom to stereotypier. På den ene siden stereotypien same, på den andre siden stereotypien kunst. Den stereotype lesningen av hva det innebærer å være same foreskriver blant annet at for å være same, må du kunne duodji. Den kanoniske kunsthistoriens diskurs foreskriver visse kriterier for storhet, og disse kriteriene ekskluderer duodji fra kunstbegrepet. Samisk samtidskunst kan derfor ikke skrives inn i den kanoniske kunsthistorie n som et eget kapittel, ikke fordi den mangler kvalitet eller volum, men fordi den ikke fyller diskursens kriterier for storhet.
For å skrive samtidskunst ut av denne klemma vil publikasjonen inneholde fortellinger som ikke tidligere er skrevet og som v iser at samisk kunst ikke er det samme som duodji. Den første fortellingen er om hvor det skrives fra, om forfatterens posisjon og at hun ikke er noe "gudeøye" som ser alt fra ingensteder, men en fofatter som er situert i forhold til det hun skriver om. D en andre fortellingen er om hvordan europeiske ekspedisjoner og vitenskap konstruerte et bilde av samisk kultur og av samisk kunst. Den tredje fortellingen er om etableringen av en samisk kunstkontekst som politisk og kunstnerisk prosjekt, og om at de sam iske kunstnerne på slutten av 1970-tallet brøt med stereotypiene om seg selv og om samisk kunst. Den fjerde fortellingen er om en kvalitativ studie av fire samtidskunstnere og ett verk av hver av dem. Til sist kommer fortellingen om samisk kunst lest som en "mindre kunst" i tråd med Deleuze og Guattaris teori om den "mindre" litteraturen. Denne fortellingen viser at det er mulig å lese samisk samtidskunst som noe annet enn fortellingene i den tradisjonelle vitenskapdiskursen.
Boka skal skrives om fra hov edoppgavesjangeren til en fagbok om samisk kunst. Den skal kunne brukes både av studenter på universiteter og høgskoler, og vil være aktuell som fagbok både på kunst-, kunstvitenskap- og på duodjistudiet.