Ulike kilder kan bidra til forhøyet nivå av Fe i driftsvann ved settefiskanlegg: jernholdig grunnvann eller humøst overflatevann som råvann, samt fôr-rester og blod/feaces fra fisk. Fe kan foreligge i ulike fysisk-kjemiske tilstandsformer, fra enkle ioner til komplekser, kolloider og partikler. Endres pH, ionestyrke eller redox forholdet oppstår ustabile driftsvanns-blandsoner hvor giftige Fe-specier kan dannes. Ikke-toksiske Fe-specier kan transformeres til toksiske Fe-specier pga ulike driftsformer (luf ting, O2-tilsetning, sjøvannstilsetning, bruk av UV/ozon). VK databasen 1999-2004 viser at Fe-toksisitet er et større problem for settefisknæringen i Norge enn tidligere antatt, med store økonomiske tap for næringen. Dataene viser periodevis høye Fe-nivåe r både i driftsvann og på fiskegjeller, særlig ved anlegg med grunnvann og humøst overflatevann som råvann. Selv om oker-utfelling på gjeller og dødelighet er kjent fenomen, er kunnskapsbehovet knyttet til Fe-kilder og toksiske Fe-specier i ustabile drift svanns-blandsoner i settefiskanlegg meget stort. Prosjektet skal gi grunnleggende kunnskap om prosesser og mekanismer som er årsak til Fe toksisitet i norske settefiskanlegg. Kilder som bidrar til toksiske Fe-specier i driftsvann ved 2 settefiskanlegg med ulike råvannskilder og driftsformer skal identifiseres. Vha kontrollerte blandsoneforsøk skal transformasjonsprosesser og kinetikk som gir opphav til transiente, toksiske gjellereaktive Fe-specier i ustabile driftsvanns-blandsoner klarlegges (red/oks, mo bilisering, bindingsbrudd pga UV/ozon). Fe-gjelle interaksjoner som bidrar til oksidativt stress skal karakteriseres vha avansert teknologi (NMR, ESEM, Synkrotron-teknikker). Avgiftingsmekanismer, spesielt Fe-Si (silikat) interaksjoner, står sentralt. En Fe-modell for ustabile driftvanns-blandsoner skal utvikles på basis av eksperimentelle resultater, og optimaliseres mhp Fe-Si som basis for bruk av silikat-lut som avgiftingsagens i norske settefiskanlegg.