Dette mastergradsarbeidet handler om hvordan man kan forstå det å ha kreftsykdom ut fra hvordan sykdommen snakkes, eller ikke snakkes om i samiske samfunn. Arbeidet med oppgaven tar utgangspunkt i klinisk erfaring hvor mange samiske pasienter ikke har vil let snakke så mye om sin situasjon, og dette har gjort det vanskeligere å hjelpe dem. Mastergradsoppgaven omhandler sykdomsforståelse i et samisk før - kristent perspektiv, hvor sykdom ble ansett å ha personlige egenskaper. Ved å snakke om sykdommen ga ma n den kraft og gjødsel, og den kunne dermed overvinne personen som hadde fått sykdommen på seg. Taushet var derfor en måte å bekjempe sykdomsånden på.
Oppgaven omhandler også møtet mellom det norske helsevesen og samiske kreftpasienter.
Informantene har på ulike måter bekreftet at det å være samisk fortsatt kan være et stigma og ha negativ betydning i møtet med helsevesenet. I tillegg mangler helsevesenet kunnskap om samiske tradisjoner og samfunnsliv, og de ser eller gjenkjenner ikke de samiske pasient ene. Dette kan gjøre det vanskelig å få gode relasjoner mellom hjelper og pasient og kan ha stor betydning for den hjelp den enkelte får. Det kan ut fra dette være grunn til å utfordre det skolemedisinske helsevesen til å utvide sin forståelse av de sykdo mmer de forholder seg til, og øke sin kjennskap til de mennesker som blir syke og den verden de lever i til vanlig.
Mastergradsoppgaven er en kvalitativ studie, basert på et filosofisk hermeneutisk tilnærming med fokus på forståelse. Empirien bygger på intervjuer med 4 samiske kvinner i 40-60 årene om deres erfaringer med og tanker om kreftsykdom(borasdávda), det å ha kreft, og måter å snakke om følelser og reaksjoner knyttet til sykdommen. Empirien knyttes til teori av filosofene Hans-Georg Gadamer og Ludwig Wittgenstein, med fokus på forståelse, historiske tradisjoner, språk og livsverden. I tillegg brukes det teori knyttet til sykdomsforståelse i et samisk historisk perspektiv.
Oppgaven er ikke ment som