Kunst! Makt! Seleksjon og forhandling i norsk kunstliv Art! Power! Orders and Borders in Norwegian Art today

Vi gjennomførte sammenlignende studier av maktforhold i fire kunstfelt (visuell kunst, litteratur, musikk og scenekunst) med fokus på den utøvende kunstnerens posisjon og autonomi. Forskningen var case-basert og trakk mer overordnete konklusjoner på bakgrunn av etablert kulturpolitisk forskning. Med sine respektive fokus fremhever case-analysene forskjellene i de fire kunstfeltene som institusjonelle kontekster for kunstproduksjon. Kunstnernes arbeidsbetingelser og opplevelse av kunstnerisk frihet, deres samarbeidsmønstre og relasjoner, og avhengighet til eksterne aktører, er vesentlig forskjellige i de fire feltene. Dette eksponerer dem for økonomisk og politisk makt på ulikt vis og gjør at kunstnere hevder sin autonomi og uavhengighet på forskjellige måter. I tråd med felt-analytisk forskning bekrefter analysene at kunstnerisk makt er forbundet med strukturerte fordelinger av økonomisk og kunstnerisk kapital. Den varierer både med hvilket felt vi studerer, og hvor i feltene de ulike kunstnerne befinner seg. Samtidig er forståelser av kunstens verdi, og den identitetsforankring og forpliktelse den enkelte kunstner uttrykker overfor den frie kunsten, sammenlignbar på tvers av kunstfeltene. Våre resultater fremhever betydningen av å differensiere kulturpolitiske virkemidler og å gjøre bruk av feltinterne kompetanser og forståelser. De fire kunstfeltene er internasjonale, heller enn nasjonale, og produksjonskontekstene både frigjør og forankrer, skaper dynamikk og treghet i feltene, og virker inn på kunstnerisk uavhengighet og autonomi. Kunstnere selv uttrykker gjerne de økonomiske betingelsenes betydning for verkproduksjon og distribusjon, og deres irrelevans for det kunstneriske uttrykk. Med økende rekruttering og mer konkurranse, er den økonomiske situasjonen for mange prekær. De kulturpolitiske rammene endres samtidig av globalisering og digitalisering i form av forskyvninger i makt mellom produsenter, distributører og konsumenter i kunstfeltene. Det er distributørene, i interaksjon med teknologiutviklere, som i størst grad tiltar seg makt. Den endrete maktbalansen fører til spenninger mellom konsumpsjonsnære og produksjonsnære verdi-hierarkier, noe som setter nasjonale kulturindustrielle aktører under press. I tiltakende grad formidles f.eks internasjonale bestselgere i bokmarkedet og utfordrer den kulturpolitiske balansen mellom forlag, bokhandlere, bibliotek og lesere. Private gallerier, festivaler og teatere arbeider under helt andre betingelser enn de statlig finansierte institusjonene, og opplever samtidig økt konkurranse på publikumsmarkedene. Digitale medier gir ny tilgjengelighet til skjermbasert kulturformidling og den tradisjonelle kulturpolitiske konsensus som tidligere dominerte virkemiddelbruken i kunstfeltene er samtidig brutt. Kulturpolitikken er preget av ideologiske forskjeller i partipolitikken og betydningen av det norske og det lokale kommer oftere i strid med forventninger om internasjonal og økonomisk suksess. Den digitale økonomiens åpenhet utsetter de nasjonale aktørene for konkurranse fra internasjonale. Utviklingen er kommet lengst i musikkfeltet, der streamingteknologi endrer produsentenes og konsumentenes makt. Tilsvarende utvikling er på gang i det litterære feltet, men den fysiske bokens posisjon vedvarer. Innen scenekunsten er formidlingen preget av det fysiske scenerommets forankring i sted og tid. Nettet muliggjør likevel nye former for overføring til et bredere publikum. I den visuelle kunsten er den enkelte kunstners mulighet til å vise og selge kunst via nettet, økt. Men kampen om anerkjennelse spiller fortsatt en sentral rolle i det visuelle kunstfeltet, på grunn av det spesielle samlermarkedets innflytelse. Våre analyser bidrar til økt kunnskap om samspillet mellom kulturpolitikk og kulturindustriell utvikling, til nytte både for politikere og markedsaktører. Et mål på feltenes ulikhet er de offentlige kunst-institusjoners posisjoner og strategier vs. uavhengige og private aktører. Institusjonene er viktigst i scenekunstfeltet, der forskjellen mellom det frie, det private og det statstøttete institusjonsteateret er markant, samtidig som markedene er overlappende. I musikkfeltet er det institusjonelle nærværet tydeligst i de klassiske sjangere, men markedet er mer avgrenset. Samtidsmusikken inntar en mellomposisjon og brytes både med den klassiske og den populære. Vi har studert seleksjon og forhandling i produksjon og formidling i NRK og Ultimafestivalen. I litteraturfeltet har vi fokusert på bokåret 2011 og sett på hvordan ett bestemt forfatterskap vokser frem. Vi har studert film- og videokunsten historisk for å få frem hvordan den medieteknologiske utviklingen endrer visuell kunstproduksjon. Vår forskning har slik hatt som siktemål å vise hvordan kunstsosiologisk forskning kan bidra til økt forståelse for kunst og kunstnerisk arbeid. Det teoretiske perspektivet og valg av forskningsmetoder setter en ny standard for kunstsosiologi i Norge såvel som internasjonal

Med utgangspunkt i feltanalytisk teori og metodikk er prosjektet planlagt som en reelt integrert og tverrfaglig utforskning av koblinger mellom på den ene siden, institusjonelle, politiske og økonomiske forhold og deres betydning for det kunstneriske hand lingsrom og fordelinger av anerkjennelse (symbolsk kapital), og på den annen side de kunstneriske prosesser, estetiske valg og erfaringer som gjøres i forbindelse med verkproduksjon og -resepsjon i konkrete situasjoner og verk. Prosjektet tematiserer derm ed forholdet mellom en institusjonell orden, preget av politisk styring og kulturindustrielle markedslogikker, og kunsterisk frihet og autonomi. Begrepet "seleksjon" tematiserer og fokuserer forskningen mot den makten som ligger i innlemmelse, utvelgelse, verdsetting og anerkjennelse av kunstnere og verk. Begrepet "forhandling" tematiserer og fokuserer forskningens analyser til autonomiproblematikk og kunstneriske strategier og erfaringer som opptrer når kunstfeltenes grenser brytes, overskrides eller pro blematiseres. Prosjektet organiserer sin forskning langs to akser: 1) En tverrgående, horisontal akse, som tar sikte på å studere de fire kunstfeltene komparativt og individuelt med tanke på hvordan feltene er preget av kulturpolitiske og -økonomiske inst itusjoner og logikker, spesielt mtp seleksjon og forhandling. 2) En vertikal akse med sammenhengende, men enkeltstående case-studier, som fokuserer på hvordan koblingene mellom feltenes særegne maktforhold virker inn i konkrete prosesser og situasjoner i verkproduksjon og verkresepsjon der feltenes grenser brytes og problematiseres. I sitt samlende teoretiske perspektiv og i begrunnelsen for valg av empiriske tilnærminger og metoder, benytter prosjektet seg av en felt-teoretisk tilnærming. Feltteori åpner nettopp for den tverrfaglighet mellom samfunnsfag og humaniora som er etterspurt i prosjektet der både verkanalyse og mer institusjonelle analyser skal utforskes sammen.