Rock art, geology and aesthetics. An analysis of the rock art of Alta.

The rock engravings of Alta: geology, aesthetics and imagery The world heritage rock art of Alta in Northern Norway contains thousands of engraved figures and were made between ca. 2000 and 7000 years ago. It is the largest assemblage of engravings made by prehistoric hunter-gatherers in Northern Europe, and they are mostly found at four different locations at the head of the Alta Fjord. The rock engravings were most likely made on the seashore, but they now lie well above, as the land rose (and still rises) after the Ice Age. Their appearance has changed since they were made, due to natural processes affecting the rock surfaces. Since their discovery in the 1970s’, researchers have worked to document, analyse, organise, and date the material. The rock art has been connected to societies, resources, and economy, but perhaps mostly to rituals, religion, and hunting magic. In this new analysis and evaluation of the Alta rock engravings, aesthetics is a central term. Aesthetics in this context is not regarded as something connected to art or beauty, but rather in its more original meaning as simply referring to how we perceive and get to know both our surroundings and specific objects through the senses, and in this case, mainly our eyes. The aesthetic qualities of both the engravings and the rocks constitute the point of departure in this analysis, resulting in new ideas on how to approach the rock art of Alta, and alternatives to how they may be understood. Geological features at several rock art sites were investigated, through field work and geochemical analyses, together with geoarchaeologist Per Storemyr. Our conclusion was that the rock engravings at Jiepmaluokta most likely were produced on rocks coated with a red ferrous film, which disappeared when the rocks where colonised by lichen. The bright engravings would be visible for a long time, but as time and natural processes affected the rocks, this contrast disappeared. Today some of the engravings are presented with figures that are marked with red modern paint on light grey rocks. The figures were also analysed, and parts of the material redocumented and sorted. The analysis demonstrated that the established and dated sectioning of the engravings, or phases, even though they still are considered valid, may be adjusted and nuanced. The substantial variation of the figures within the phases and the similarities between them supports this suggestion. An important question in rock art research is and has been what the meaning of the engravings was. In most interpretations their possible symbolic and ritual significance is emphasised, and the rock art’s placing and appearance are rarely considered as accidental. In this dissertation it is argued that the rock engravings may be understood by what they actually portray or show, and that their creation may have been spontaneous expressions concerning what their creators cared about, in nature and in their lives. This direct approach to the rock art’s meaning may make it more accessible to people, and the understanding of them more democratic. Authenticity, that is, originality and truth, is central to heritage and preservation. However, the engravings’ occasional invisibility is considered a problem, and the paint is still present on several panels facilitated for the public. There is nothing that suggest that the engravings’ visibility was augmented by paint when they were made, as they were quite visible to begin with. The engravings have changed, but this change is part of what they are, and as such their authenticity is constituted also by it. The authentic values that the aging signs represent may be emphasised as something important and positive, in the process of giving the engravings their authenticity back by removing the alien element the paint represents.

Bakgrunnen for prosjektet var en ide om å undersøke egenskaper ved bergkunsten, og spesielt ved geologien, som kan ha hatt betydning både for bergkunstens tilblivelse og plassering, og vår nåtidige forståelse, formidling og forvaltning av den. En større oppmerksomhet mot bergkunstens geologi og estetikk har ført til ny kunnskap om feltenes tilstandsutvikling som kan utnyttes i bevarings- og vedlikeholdsstrategier, og kan ha overføringsverdi til andre bergkunstlokaliteter. Samtidig har det også gjennom prosjektet blitt tydelig at hvert bergkunstfelt har forskjellige naturlige og geologiske egenskaper, og at bevaringsstrategiene må utvikles ut fra de enkelte feltene naturlige miljø. Prosjektets hovedanliggende, geologien og estetikken, har også relevans for hvordan bergkunsten kan forstås. Denne kunnskapsutviklingen på to forskjellige fronter kan også gi opphav til en fornyelse av hvordan bergkunsten formidles. Den omfattende nye dokumentasjonen av flere av helleristningsfeltene i Alta har en nytteverdi i seg selv som grunnlag for videre forskning, som også kan benyttes av forskere fra andre institusjoner gjennom Verdensarvsenter for bergkunst – Alta museums digitale bergkunstdatabase. Gjennom dette arbeidet har også nye dokumentasjonsmetoder blitt prøvd ut, hvilket har verdi både for virksomheten selv, og som grunnlag i generelle diskusjoner omkring bergkunstdokumentasjon.

Forskningen på helleristningene i Alta har vært dominert av datering og faseinndeling, samt tolkninger omkring ressursutnyttelse, kontakt mellom folkegrupper, sammenhenger mellom mikrolandskap i bergflater og figurer, og ritualer og tro. Mindre fokus har det vært omkring hvordan helleristningene så ut i sin samtid for dem som lagde dem og brukte dem, og hvilken rolle dette kan ha spilt for menneskene og samfunnene de hørte hjemme i. Forskjeller mellom hvordan de fremsto opprinnelig og hvordan de ser ut nå, kan også spille en rolle for hvordan vi som betraktere og fortolkere av bergkunsten oppfatter den i dag. Helleristningene i Alta ble laget over et tidsrom på 5000 år. Det er sannsynliggjort at de ble laget i fjæresonen. På grunn av landhevningen etter siste istid ligger ristningene i dag på ulike høyder over havet. Helleristningene er også spredt over flere lokaliteter med forskjellige bergarter. Bergflatene på lokaliteten Hjemmeluft fremstår i dag som grålig. I den vegetasjonsfrie fjæresonen er imidlertid svabergene dekket av en rødbrun ferniss, som ved geokjemiske analyser viste seg å bestå av bl. a. jern. Når bergflatene p.g.a. landhevingen forlater fjæresonen, vil jernet av forskjellige årsaker vaskes bort. Med andre ord, da ristningene ble laget var kanskje berget rødlig, ikke grått som i dag. Kåfjordfeltet med 1500 ristninger ligger tre kilometer i luftlinje fra Hjemmeluft. Bergarten her er forskjellig fra Hjemmeluft, men er konsentrert til en smal stripe med rødgrønn omdannet leirskifer, som danner en slående bakgrunn til de hogde figurene også i dag. Sammenhengen mellom de geologiske særtrekkene i Hjemmeluft og Kåfjord har så langt ikke blitt undersøkt. Hovedmålet med dette prosjektet er å undersøke om svabergene i fjæra i Hjemmeluft helt siden istiden har hatt den rødbrune fernissen, og hvilken rolle disse estetiske kvalitetene til bergartene i Hjemmeluft og Kåfjord har spilt for at man har valgt å lage så mange helleristninger nettopp her