Friske varroaresistente honningbier

Honeybees perform an important service by pollinating a number of agricultural crops as well as wild plants. Along with wild pollinating insects, honeybees are exposed to a number of stressors. For honeybees, the single most important threat is the parasitic mite Varroa destructor (varroa mite) and the viruses it spreads. Bee colonies that are not treated against the parasite normally die within 1-3 years, and the varroa mite develops resistance to an increasing number of drugs used in its control. Even with medical control, many beekeepers experience increased losses and weakening of bee colonies as a result of the varroa mite. There are, however, honeybees in Norway that do well without the use of medicated varroa control. We have previously identified several mechanisms in these bees that confer resistance to varroa. In two experimental apiaries, we conducted experiments in 2019-2022 to investigate the extent to which operational methods and bee genetics have an impact on the bees' exhibited resistance. We measured the size of the varroa population on a weekly basis, measured the health status of the bee colonies and took brood samples to measure the varroa mite's reproductive success. To separate out the behavioural component of varroa resistance, we exchanged queens between half of the resistant and non-resistant bee colonies at the end of the 2020 season. In 2021-2022, we followed the bee colonies in the same way as in 2020 and recorded the same parameters as in 2020. Based on the results, we concluded that varroa resistance is primarily a genetic trait and that social transmission at best has a limited effect. We have registered beekeepers who state that they do not treat varroa with medication and visited some of them to take samples and document whether the bees are actually varroa resistant and to identify common denominators in the environment, operational techniques and bees that may explain why the bees exhibit varroa resistance. Most of the beekeepers had bees with ancestry from the already known varroa resistant population. We suspect that several beekeepers did not want to be seen as beekeepers who do not treat varroa with medication, as this can be stigmatising in an environment where there has been social pressure to treat varroa. In 2021, we conducted an experiment to determine the effect of wax cell size on the varroa mite's selection of brood cells it will seek out to reproduce and how this choice affects the varroa mite's reproductive success. The varroa mite favoured larger brood cells, but the level of infestation was so low in the experimental bee colonies that we cannot say whether this affected the varroa mite's reproductive success. The queens, on the other hand, showed a strong preference for first laying eggs in small brood cells before later laying eggs in the large brood cells. In 2019, we started working with beekeepers in Hurdal municipality, which in practice has a closed population of honeybees, to develop a model for how the beekeepers themselves can breed honeybees that can cope to a greater extent without medical varroa control. In 2020, the beekeepers were trained in how to measure the degree of varroa infestation throughout the season and record other production characteristics of the bee colonies. In the period 2020-2023, data and samples were collected from the beekeepers and formed the basis for selecting breeding queens for each subsequent season and which bee colonies it has been necessary to replace queens in because they show clear signs that they cannot handle the varroa mite on their own. The Norwegian Beekeepers' Association will continue to follow up the work of the beekeepers in this area even after the project has ended. Both in the work of breeding more varroa resistant honey bees and when using a needs-tested treatment regime for varroa mites, there is a need to be able to make measurements to estimate how badly the bee colonies are attacked and whether the bee colonies should be treated with medication. We have worked to document such threshold values by collecting data from beekeepers who have taken measurements to estimate the number of varroa mites in the bee colonies and record the survival of the bee colonies. It has been difficult to recruit beekeepers to take part in this Citizen Science project. In addition, there is unfortunately not a strong correlation between the beekeepers' measurements and the number of mites in the bee colony. The Norwegian Beekeepers' Association will therefore continue to collect data after the end of the project in order to obtain a better basis for calculating threshold values. Overall, the project has provided the basis for Norwegian beekeeping to be conducted to a greater extent without medicinal varroa control while reducing the harmful effects of the varroa mite. This will ensure the production of Norwegian honeybee products and the continued delivery of pollination services.

Prosjektet har satt økt fokus på avl av varroaresistente honningbier i Norge. Flere birøktermiljøer har fått bistand til å sette i gang lokal avl med hovedvekt på å avle fram honningbier som klarer seg uten medikamentell varroabekjempelse. Produsenten og leverandøren av produktet Api-Bioxal som er det eneste markedsførte medikamentet rapporterer om fallende salg i Norge, men det er for tidlig å si om det er økt fokus på å gjøre norsk birøkt mindre avhengig av medikamentell varroabekjempelse som er årsak til nedgangen. Prosjektet har videre bidratt til at Norges Birøkterlag er en attraktiv prosjektpartner for internasjonale prosjekter og vi er nå partner i Horizon Europe prosjektet Better-B. Her arbeider vi bl.a. videre med å avle fram mer varroaresistente bier basert på en felles protokoll som brukes i 8 land i Europa. Målet er å fortsette dette arbeidet utover prosjektperioden på samme måte som vi kommer til å fortsette vårt arbeid med å avle fram en varroaresistent populasjon av honningbier i Hurdal som var en viktig del av vårt NFR prosjekt som nå er avsluttet. Dette vil brukes som eksempler på hvordan større næringsbirøktere eller sammenslutninger av flere birøktere kan avle fram honningbier som klarer seg uten, eller med redusert behov for, medikamentell varroabekjempelse. Sentrale prosjektresultater vil sammen med annen "best practice" innarbeides i Norges Birøkterlags undervisningsmateriell

Den parasittiske midden Varroa destructor (varroamidd) og de virus den sprer er den viktigste enkelt-trusselen mot birøkt. Bisamfunn som ikke behandles mot parasitten dør normalt i løpet av 1-3 år, og varroamidden utvikler resistens mot stadig flere medikament som brukes i bekjempelsen. Selv ved medikamentell bekjempelse opplever mange birøktere økte tap og svekkelse av bisamfunn som følge av varroamidden. Det finnes imidlertid honningbier i Norge som klarer seg godt uten medikamentell varroabekjempelse. Vi har tidligere påvist resistensmekanismer mot varroa hos disse biene, men vi mangler avgjørende kunnskap om i hvilken grad driftstekniske metoder spiller inn for bienes framviste resistens. Prosjektet vil gjennomføre eksperimenter for å undersøke dette elementet. Videre vil prosjektet arbeide med en rekke andre birøktere som oppgir at de ikke behandler medikamentelt mot varroa for å dokumentere om biene faktisk er varroaresistente og vi vil finne fellesnevnere i miljø, driftsteknikk og bier som kan forklare hvorfor biene framviser varroaresistens. Gjennom prosjektet vil vi også utvikle og teste en modell for hvordan birøkterne selv kan avle fram honningbier som i større grad klarer seg uten medikamentell varoabekjempelse. Et sentralt element i dette arbeidet med behovsprøvd varroabekjempelse er å dokumentere en ny terskelverdi for hvor mye varroamidd et bisamfunn tåler før det oppstår skader med økonomiske konsekvenser. Totalt sett skal prosjektet gi grunnlag for at norsk birøkt i større grad kan drives uten medikamentelll varroabekjempelse samtidig som skadevirkninger av varroamidden blir redusert. Dette vil sikre produksjon av norske biprodukter av god kvalitet og uten fremmedstoffer.