Can welfare services be changed so that people living in the most vulnerable situations can have a better life?
“Least help for those who need it most” sums up one of the largest studies on child welfare services. Despite major investments in expertise and various tools in the municipalities, it is still the same population groups that struggle the most. The support system is perceived as fragmented and confusing. Families who need help from several different services say that the services are not coordinated and that the various professional groups do not cooperate. Children, young people, and their families say they have to adapt to the system and its methods, not the other way around. Is it possible to change this, and can knowledge about how public services affect the everyday lives of vulnerable families with children lead the public sector to find other ways of dealing with these families?
The project has three stages. In the first part, I explore how vulnerable families' contact with various welfare services affects their everyday lives. In the second part, employees reflect on the families' descriptions and their own practices. Finally, managers reflect on their own practices when they hear the stories from the families and employees.
The doctoral project is a collaboration between Trondheim Municipality and NTNU, Department of Social Work
Studien søker å utvikle forskningsbasert kunnskap om hva som er god livskvalitet for familier som lever i de mest utsatte livssituasjonene. Kunnskapen skal brukes til å forme fremtidens velferdstjenester. Studiens formål er todelt. For det første å skape sosial forandring ved å øke livskvaliteten hos de mest utsatte innbyggerne, og for det andre å skape mer treffsikre tjenester. Vi vet at f.eks barneverntjenesten ikke rår over tiltak som løfter de mest utsatte familiene ut av en en vanskelig hverdag. "Minst hjelp til de som trenger det mest", er tittelen på sluttrapporten til Det nye barnevernet (Lichtwarck, Fauske, Marthinsen, 2015).
I dag er tjenestene i stor grad preget av standardiserte metoder og organisering. Oppgavene skal løses innenfor bestemte avdelinger, på måter som er definert på forhånd. Denne praksisen står i sterk kontrast til familienes livssituasjon og behov. Ved å ta utgangspunkt i familienes egne vurdering av godt liv, vil dette gi en ny styringsdagsorden fra frontlinjearbeideren til politisk ledelse.
Forskningsdesignet tar utgangspunkt i det kvalitative rammeverket i BIKVA-modellen (Krogstrup, 1997). Modellen er en bruker- og dialogrettet metode som tar sikte på å endre praksis. Modellen tar utgangspunkt i, og er responsiv overfor brukere og frontlinjeansatte. Inntil åtte familier skal intervjues om hva de definerer som god livskvalitet. Familiene kan også dokumentere gode hverdagsøyeblikk med bilder, dagbok etc. Neste steg i studien er intervju med ansatte om hvordan de forholder seg til det familiene forteller. Til sist vil ledere av tjenestene involveres. Hvilke refleksjoner får ledere om egen praksis når de hører fortellingene fra familiene og de ansatte?
Kandidaten jobber i samme kommune og innenfor fagområdet det skal forskes på. Det blir derfor særlig viktig å være oppmerksom på hvordan eksisterende relasjoner kan påvirke prosjektet.
