Dosimetriske og anatomiske/geometriske begrensninger ved "Intensity modulated radiotherapy" - IMRT; konsekvenser for mulig klinsik gevinst.

Det foreligger i hovedsak tre mulige begrensende faktorer for at IMRT skal kunne bidra til redusert dosebelastning til normalvev, og der gjennom lavere normalvevstoksisitet, samt tillate doseeskalering i den hensikt å oppnå større grad av lokal tumourkont roll (TCP): 1. Dosimetrisk presisjon viser seg å være lavere ved IMRT i gitte situasjoner enn ved konvensjonell stråleterapi. Avvik i størrelsesorden 20% er rapportert. Dosimetrisk presisjon undersøkes ved geldosimetri i antropomorfe fantomer, hvor va rierende tetthet kan simulere bl.a. lungevev. Geldosimetri, videreutvikling av alanindosimetri og væskeionisasjons-kammer benyttes til sammenligning av målt og beregnet dose. 2. Organbevegelse påvirker den effektive, absorberte stråledose. Repeterte C T-scan foretas gjennom en behandlingsserie for ca. 15-20 pasienter som gis thorax- og bekkenbestråling; effekt av fraksjonert, repetert IMRT kvantifiseres ved beregning av "normal tissue complication probability" - NTCP (for rectum, lunge etc.) som følge av organbevegelse. 3. IMRT bygger på prinsippet om "invers planning" med bakgrunn i valgte vektfaktorer knyttet til dosebelastning for ulike organer og vev, og tumorvolum. Hvilke vektfaktorer som skal inngå i optimaliseringsprosessen er imidlertid fo rtsatt uavklart; disse kan studeres ved "con joint" analyse. Ulike kliniske senarier karakteriseres ved deres kliniske preferanseprofil med hensyn på NTCP og TCP.