Språket er det viktigste arbeidsverktøyet til juristene og dermed rettsforskerne. Det bidrar til å effektivisere kommunikasjonen mellom juristene. Denne effektiviseringen er basert på bruk av rettslige termer og begreper som alle deltakere i den juridiske kommunikasjonen forventes å ha kjennskap til. Mange rettskulturer har utviklet verktøy som forsterker effektiviseringen av det juridiske språket, nemlig juridiske ordbøker og leksikon.
Når rettslige termer og begrep analyseres fra et rettsvitenskapelig perspektiv, blir bildet betydelig mer sammensatt. En kompliserende faktor er at synet på statusen til de rettslige begrepene avhenger av hvilken skoleretning innenfor rettsvitenskapen som velges for analysen. De to ytterpunktene er representert av den "no toriske" begrepsjurisprudensen og den skandinaviske rettsrealismen. Avstanden mellom disse ytterpunktene har sin årsak og forklaring i deres forskjellige kunnskapsteoretiske standpunkter. De blir imidlertid utfordret av flere moderne kunnskapsteoriske teo rier. De nyere teoriene fokuserer på de rettslige begrepenes elementære kunnskapsteoretiske rolle. Dette aktualiserer den evige debatten om hva retten handler om, fakta, fiksjoner eller resonnement.
Fokuset på rettsspråket og rettslige/rettsvitenskapelig e begreper aktualiseres også av flere utviklingstrender i retten: Internasjonaliseringen av retten som både skjer gjennom europeisering og globalisering, rettens regionalisering samt "etnosering" dvs. overføring av nasjonale rettsnormer og -begrep til etn iske minoriteter. En annen trend er de nye forskningspolitiske insentivsystemene som favoriserer forskning og forskningspublisering på utenlandske språk. Et sentralt spørsmål er om det finnes noe felles nordisk, europeisk eller universelt rettsvitenskapel ig språk, eller om rettsvitenskapelige begreper er rettskulturkontekstuelle.