Tilbake til søkeresultatene

FRIHUMSAM-Fri prosj.st. hum og sam

Naturkatastrofenes kulturhistorie: natursyn, mediering og subjektforståelse

Tildelt: kr 2,8 mill.

Prosjektet studerer hvordan forestillinger om natur, mennesker og samfunn kommer til uttrykk i tekster og medietekster om naturkatastrofer. Materialet er norsk og dansk-norsk, og spenner over en periode fra 1755 til 2014. Sentrale temaer er forestillinger om fremtiden, forestillinger om jordkloden samt forholdet mellom natur og moral, ondskap og skyld. Prosjektet er tredelt, og studerer medieringer av jordskjelvet i Lisboa (1755), vulkanutbrudd på Martinique (1902) og orkanen Katrina (2005). Del 1 undersøker hvordan jordskjelvet i Lisboa ble fortolket i Danmark-Norge. Delstudien er basert på et omfattende material som aldri tidligere har vært undersøkt. To tekster er spesielt blitt nærlest: et dikt av presten C. H. Biering og en naturvitenskapelig bok av E. Pontioppidan. De representerer to veletablerte tolkningstradisjoner i tidlig moderne tid, som begge har Guds plan som rammeverk. Biering leser jordskjelvet som et tegn på en nært forestående dommedag. Fortolkningen følger en eksempelrasjonalitet, og er betinget av en temporal oppfatning der det ikke er noe fundamental forskjellig mellom fortid, nåtiden og framtid. Antikk og bibelsk fortid kunne derfor brukes som forelegg for å forstå sammenhengen mellom nåtidens katastrofer og dommedag. Pontoppidan er opptatt av naturvitenskapelige årsakssammenhenger, og ser skjelvet som en temporal nøkkelhendelse i jordens geologiske historie. Det peker mot økt vulkanaktivitet og store fremtidige geologiske endringer, som snart vil føre frem til jordens undergang. Begge bruker skjelvet som et kikhull inn mot verdens ende, men på ulike måter. Biering ser inn i forsynet, mens Pontoppidan ser inn i en fysisk foranderlig verden, den jordiske fremtiden frem til dommedag. Del 2 studerer hvordan katastrofer inngår i den medievirkeligheten som vokser frem rundt år 1900. I årene etter at telegrafen synkroniserte nyhetsverdenen var katastrofer som vulkanutbruddene på Krakatau og Martinique med på å knytte verden tettere sammen. Studien viser at den globale medieringen av utbruddet på Martinique kunne bringe verden tettere sammen som et mediefundert emosjonsfellesskap, samtidig blir mediefremstillingene basert på tolkningsskjemaer tuftet på raseorden og fremskrittstro. Slik kan medieeksponeringen også skape forestillinger om ofrene som temporale Andre. Studien har videre undersøkt hvordan naturkatastrofer inngikk i en begynnende underholdningsindustri, og appellerte til publikums frykt og frydefulle fascinasjon. Katastrofeshow blir diskutert, det samme blir den norske eventyreren C. Borchgrevinks turnerende lysbildeforedrag fra Martinique. Studien viser slik hvordan en massemediale katastrofekultur sakte vokser fram. I del 3 blir mediefortellinger om Katrina nærlest med fokus fortellingsmotiver. På bakgrunn av undersøkelsene i del 1 og 2 blir det trukket linjer i både tid og rom. I den globaliserte medieringen av orkanen utkrystalliserer tre hovedmotiver seg: 1) Myndighetenes fravær og den sosiale katastrofen det medførte. 2) Sivilsamfunnets kollaps og lovløse tilstander. 3) Global oppvarming. Orkanen ble både betraktet som et resultat av global oppvarming og et forvarsel om fremtidens ekstremvær. Alle tre motivene artikulerer forestillinger om ondskap og skyld. I de to første motivene skjer det en forskyvning fra natur til samfunn. Det første skriver katastrofens lidelse inn i en byråkratisk diskurs, som en naturkatastrofenes variant av ondskapens banalitet. Det andre retter oppmerksomheten mot en Hobbesk naturtilstand, det vil si menneskenaturen slik den trer frem når samfunnsstrukturer kollapser. Slike fortellinger gjentas i skildringer av katastrofeområder i så vel nåtid som fortid, helt tilbake til 1755. Vissheten om en kommende klimakrise åpner for en særlig form for katastrofelogikk, og journalistiske klimafortolkninger av Katrina knytter ondskap, moral og natur sammen. I slike tekster fremtrer naturen med en egen agens. Den 'slår tilbake', som en moralsk hevner overfor menneskeheten. Orkanen blir lest som et tegn, og blir satt inn i et semiotisk mønster av hendelser som peker inn i fremtidens varme verden. Mens klimaforskningens fremtidsprognoser er fundert i sannsynlighetsberegning, utfolder slik klimajournalistikk seg i spenningsfeltet mellom sannsynlighetsberegning og en eksempelbasert argumentasjon som argumentatorisk sett ligner en førmoderne. Det er fristende å spørre hvorvidt det argumentative gapet mellom sannsynlighetsberegning og eksempelargumentasjon åpner for klimaskeptisk kritikk av den type som stadig dukker opp i i avisenes kommentarfelt. Prosjektet viser at dagens katastrofekultur har historiske dybde, og følger noen gjentagende fortolkningsmønstre. Disse er seige, men er også gjenstand for reforhandling. Samtidig er mønstrene nokså forutsigbare, og kan hjelpe oss å forstå hvordan vi fortolker katastrofer, og forholder oss til dem som mediehendelser. Kunnskapene om disse er nyttige å bygge videre på som en form for humanistisk beredska

Naturkatastrofer er hendelser som ikke har direkte menneskelige årsaker, i motsetning til katastrofer som f. eks. folkemord. Slik foregår naturkatastrofer tilsynelatende utenfor den menneskelige moralske horisont, og kan virke grunnleggende meningsløse. I forsøket på å gripe ødeleggelsene blir naturkatastrofer imidlertid tolket og tillagt mening. Dette prosjektet kaster lys over hvordan vi forstår naturkatastrofer både på mikronivå; altså hvordan de enkelte naturkatastrofene blir forstått, og på makronivå ; hvordan naturkatastrofer generelt settes inn i et kosmologisk system. I våre dager handler det i første rekke om miljøødeleggelser og global oppvarming, mens det tidligere handlet om en guddommelig orden. Naturkatastrofenes meningsaspekt dreier seg ikke bare om natur, når fokuset legges på mening blir mennesker og massemedier også viktige. De fleste opplever ikke naturkatastrofer direkte. Katastrofene blir formidlet til oss gjennom massemedia. Naturkatastrofenes meningsdimensjon blir forhandlet frem i m ediene, gjennom språklige skildringer, film og bilder. Medieringen setter ord på hendelsene og setter dem inn i større meningssystemer. Mediedistribusjon av naturkatastrofer er ikke noe nytt: På midten av 1700-tallet ble nyheten om et jordskjelv i Lisboa formidlet til mennesker over hele Europa via aviser, skillingstrykk og bøker. Hvordan ble naturkatastrofer fortolket på 1700-tallet? På hvilke måter blir naturkatastrofer forstått i dag? Naturkatastrofer har en kulturhistorie, og det er nettopp naturkatas trofenes kulturhistorie prosjektet skal undersøke. Hensikten er ikke å skrive en lineær historiefremstilling. Det vil heller bli fokusert på naturkatastrofens diskursive formasjoner gjennom nærlesning av tekster om naturkatastrofer. Prosjektet vil ha tre empiriske nedslag: Jordskjevlet i Lisboa i 1755, vulkanutbruddet på Martinique i 1902 og orkanen Katrina i 2005. De tre nedslagene vil studeres med utgangspunkt i dansk-norske og norske katastrofeskildringer.

Publikasjoner hentet fra Cristin

Ingen publikasjoner funnet

Budsjettformål:

FRIHUMSAM-Fri prosj.st. hum og sam

Finansieringskilder