Reforming the Welfare State. Accountability, democracy and management

I februar arrangerte Uni Research Rokkansenteret en internasjonal konferanse i Bergen, som markerte slutten på prosjektet Reforming the Welfare State: Accountability, Democracy and Management. Konferansen samlet om lag 40 forskere fra hele verden, fra Sør-Korea til USA, i samarbeid med Structure and Organization of Government (SOG), en forskningskomité tilknyttet International Political Science Association (IPSA). Det var stor rift om plassene, noe som tyder på at prosjektet har plassert seg sentralt i den statsvitenskapelige ansvarsforskningen. Prosjektet har vært organisert som et konsortium bestående av Rokkansenteret, Universitetet i Potsdam, Københavns Universitet og Universitetet i Oxford. Prosjektet vært tett knyttet til Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap ved UiB, og det har vært samarbeid med forskere, stipendiater og studenter fra flere andre miljøer. Prosjektets åpenhet for samarbeid reflekteres i publikasjonslistene. Hva skjer med ansvarsforhold og ansvarsutkreving når velferdsstaten endres gjennom reformer? Norske reformer på sykehusfeltet, innvandringsfeltet og Nav-området sammenlignet med reformer på de samme feltene i Danmark og Tyskland, og dels England. Et argument denne sammenligningen, var at den dekker store deler av velferdstilbudet, og berører mange ulike parter og brukergrupper. Samtidig er de utvalgte landene utviklede velferdsstater og politisk-administrative systemer med nok variasjon seg i mellom til at sammenligning er fruktbar. I Tyskland har for eksempel Hartz-reformen trekk som kan sammenlignes med Nav-reformen i Norge, mens strukturreformen i Danmark har ført til store endringer i organiseringen av sykehusfeltet, som er ulike fra helseforetakene i Norge. Flere av reformene har hatt som mål å skape tydeligere ansvarsordninger. En tendens er man vektlegger videreutvikling av lederansvar, men neglisjerer videreutvikling av politisk ansvar. Krav om synliggjøring av resultater påvirker hva ledere, profesjonsutøvere og politikere kan holdes ansvarlige for, og idealer om åpenhet bidrar til at omgivelsene aktiviseres i ulike former for ansvarsutkreving, f.eks gjennom media. Styringsformer endres og gjennom reform, og det oppstår situasjoner der aktørene handler på nye og uforutsette måter, og ansvarsforhold er vanskelige å avklare på grunn av økt kompleksitet. Der mange reformer sikter mot opprydding blant kompliserte ansvarsrelasjoner, finner forskerne i prosjektet at reformene like mye bidrar til å opprettholde varige spenninger i forvaltningen, og mellom politikk og forvaltning: Med nye ordninger kompliseres koordineringen av aktører ytterligere. Forvaltningspolitiske tradisjoner er derfor viktig for å forstå ansvarsutkreving på det enkelte felt og i de forskjellige landene. Prosjektet har synliggjort forvaltningspolitiske avveininger mellom styringskapasitet, og mer demokratisk baserte hensyn, såkalt styringsrepresentativitet. Nye former for ansvarsutkreving viser også at balansegangen mellom tillits- og mistillitsbaserte systemer for styring er krevende: Når institusjonelle strukturer og funksjoner endres, påvirker det befolkningens evne til å holde politikere ansvarlig, og likeens politikernes evne til å ansvarliggjøre forvaltningen. Ofte kombineres ulike former for ansvar. Ansvarsutkreving skiller seg markant fra det å ha ansvar for bestemte oppgaver: Det er ikke gitt at den som utfører en oppgave kan holdes ansvarlig når noe går galt. Grunnlaget for ansvarsutkreving er også mangfoldig: Formelle regler, profesjonelle standarder, administrativ plassering, og nærheten til politikk. Tre utfordringer som er svært krevende, er å avgjøre hvem som kan stille noen til ansvar, hvem som kan holdes ansvarlig, og for hva. I tillegg innebærer ansvarsutkreving politiske-administrative prosesser som ofte bidrar til å tåkelegge like mye som å avklare. Det betyr at reformer har uintenderte effekter som er med på å gjøre ansvarsutskreving vanskelig. Forvaltningen må håndtere avveininger mellom politisk, administrativt, legal, profesjonelt og sosialt ansvar, samtidig som nye ledelsesorienterte ansvarsrelasjoner kommer til. Velferdsreformene har skapt tvetydige ansvarsrelasjoner, der tradisjonell hierarkiske ansvarsutkreving utfordres. Ansvarsutkreving setter vedvarende dilemma ved tjenesteyting, forvaltning og politikk høyere på agendaen. Prosjektet viser hvor viktig forvaltningspolitikken er for politisk, administrativ og profesjonell legitimitet, og hvordan enkelte utviklingstrekk like mye er internasjonale som de er nasjonale. Prosjektdeltakere: Per Lægreid, Simon Neby, Tom Christensen, Haldor Byrkjeflot, Tord Skogedal Lindén, Kristin Rubecksen, Werner Jann, Bastian Jantz, Tanja Klenk, Ina Radtke, Karsten Vrangbæk og Paola Mattei. Tilknyttede forskere: Peter Lango, Kristin Reichborn Kjennerud, Flemming Larsen og Ingo Bode, samt studenter ved Universitetet i Bergen, Københavns Universitet, og Universitetet i Oxford. Hjemmesider: http://

Political legitimacy is a precondition for the sustainability of the welfare state, and it is for this reason that the project aims to address how recent welfare state reforms have affected political governance and the relationship between the state and i ts citizens. Such reforms have often focused on the establishment of managerial accountability, neglecting the critical issue of how to maintain and develop mechanisms for political accountability. Converging trends towards New Public Management have affe cted the balance between managerial autonomy and political accountability across welfare sectors and countries. To what extent has it been possible to combine the various modes of accountability? In what way, for what and to whom are public managers in th e various welfare services held accountable? Our main focus will be on administrative reforms and to what extent they have affected accountability relations in specific sectors; hospitals, welfare administration and immigration; and in specific countries; Norway, Denmark and Germany. A main argument for comparing reforms in these welfare state sectors is that they cover major areas of welfare provision. The sectors display important variations in bureaucratic capacity, specialization and representation of users and citizens. It is of interest to establish whether differences among sectors are more important than among countries. There has been a discussion about the Scandinavian model of welfare state administration, specifically about whether it still exists or whether it is breaking up. By comparing two Scandinavian countries with Germany we are able to address this question. The analysis will provide policy-makers as well as scholars studying welfare reforms with important insights into how reforms m ay be designed and introduced in a way that does not undermine the political sustainability of welfare state institutions.