Constructing a "People's Community": The Dual Processes of Inclusion and Exclusion in National Socialism

Anhalt, med sentrum i hovedstaden Dessau, var et industrielt kjerneområde i Tyskland i mellomkrigstiden. Her lå Junkersverkene, som gjorde Dessau verdenskjent. Etableringen av Bahaus i 1925 gjorde at Anhalt ble ansett som et arnested for modernismen på 19 20-tallet. Videre var Anhalt siden 1918 styrt av en sentrum-venstre koalisjon, noe som ga et stabilt, liberalt og reformvillig styre gjennom hele Weimartiden. Samtidig var Anhalt den første regionen hvor NSDAP fikk flertall, nærmere et år før det skjedde på nasjonalt plan. Hva var prosessene bak dette skiftet? De særpregede institusjonene skapte veldige tydelige skillelinjer politisk, som muliggjorde en svært rask mobilisering for nasjonalsosialismen. Hoveddelen av forskningen har foregått langs følgende akser: - Avskjed med Weimar. Den historiske regionen Anhalt var den første delstaten som ble styrt av en NSDAP-regjering (april 1932). Hvordan avtegnet denne «lange maktovertakelsen» (1932-1934) seg? Anhalt var i tillegg en region som var kjent for toleranse og humanistiske verdier og ble styrt av en sosialdemokratisk og venstreliberal koalisjon siden 1918. Regionen hadde en betydelig rolle i den jødiske emansipasjonen fra 1800-tallet og hit ble kunst- og arkitektskolen Bauhaus flyttet i 1925. På hvilke måter forkastet nazistene denne arven da de kom til makten? Hovedsakelig gjennom en insistering på Volksgemeinschaft-ideologien, og mer pragmatisk og materielt ved å insistere på Anhalts vekst og revitalisering som sentrum i den nye rustningsindustrien. - Fra Junkers-ånd til «folkefellesskap». Dessau i Anhalt var hovedsete for Hugo Junkers? industriimperium med en av verdens mest moderne flyfabrikker på 1920-tallet. Den ble overtatt av staten i 1933-35, radikalt utvidet og var et viktig nav i Tysklands rustningsindustri (Ju52 og Ju87 er i dag noen av de mest ikoniske fly i historien). I takt med dette ble hele regionen utviklet industrielt og tilflyttingen var svært stor. Gjennom omfattende mobilisering av arbeidsstyrken ble det søkt å øke produktiviteten, men samtidig var Junkerskonsernets titusener arbeidere et laboratorium for naziregimets forsøk på å viske ut klasseskiller til fordel for identitetsmarkører som etnisitet/rase. Sentralt i denne prosessen var ideologisk «skolering», ulike sosiale tiltak (særlig boligbygging) og lønnsdifferensiering (atomisering/individualisering av arbeidsstyrken for å hindre klassetenkning). Videre er det av stor betydning at regimet, statsmakten (Gestapo) og konsernledelsen i så stor grad oppfordret de ansatte til å spionere på sine kollegaer og aktivt oppfordret til en angiverkultur ved å nøre opp under nasjonal identitet og frykten for industrispionasje. - Rasepolitikk i praksis. Det tredje riket var et samfunn hvor individets «rasemessige egenskaper» var helt avgjørende for hvilken skjebne man gikk i møte. Alle velferdsgoder og nesten alle ansettelser var avhengig av en statlig sanksjonert godkjennelse av «rasemessige kvaliteter». En svært viktig bestanddel i dette som det er gjort lite forskning på er steriliseringslovene som ble innført i juli 1933. De rammet i første rekke mentalt syke, utviklingshemmede og «asosiale» (livsførsel i strid med dominerende normer). Gjennomføringen av disse kan ses som et forstadium til de aktive drapene på samme kategorier fra og med 1939 («eutanasi»-mordene), og i utvidet forstand også til det industrielle massemordet av jøder og andre offergrupper under Holocaust. Befolkningen, og da i all særdeleshet kvinner, ble på ulike måter mobilisert til å bidra til regimets politikk: dels via ideologisk indoktrinering, og dels gjennom materielle goder. De parallelle prosessene for inkludering og ekskludering avtegner seg med spesiell tydelighet innen dette feltet: tvangssterilisering av flere «ut-grupper» ble innført samtidig som sosiale goder for «inn-gruppen» og for å «rettferdiggjøre» behandlingen av mentalt syke og utviklingshemmede vendte naziene alltid tilbake til materielle spørsmål: ved å fjerne utgiftene til de med «dårlige arveegenskaper» kunne man overføre midler til de som i sine egne øyne oppfattet seg selv som redelige, hardtarbeidende samfunnsborgere som gjorde sin plikt uavhengig om de i utgangspunktet støttet opp om nazismen. Dette er dermed et temakompleks hvor ulike sosiale praksiser mellom regimet, statsmakten og befolkningen avtegner seg, selv om det til tider er utfordrende å finne godt kildemateriale som påviser dette samspillet.

The project is stimulated by recent trends in the historiography of National Socialism and the new energies that have been brought into the debate on the nature of the Third Reich by younger generations of German historians. The relationship between the inclusionary and exclusionary processes of the Third Reich, the underlying threat of violence accompanying them, and how the population at large responded and related to them provides the backdrop for the project at large. The project will look into Nazi sm in general, from an oppositional force in the Weimar Republic through the establishment and development of the Third Reich until the outbreak of war in autumn 1939. In short: the transformation from a civil society based on the rule of law to a "people 's community" based on exclusionary racial and anti-Semitic principles. The project will utilise a regional approach, focusing on the region of Saxony-Anhalt in central Germany. The ambition of the project is to trace how different social groups and branc hes of society responded and adapted to the messages communicated by the Nazi regime through various propaganda efforts. Thus the project does not seek to uncover the gap between social reality and the social myth created by Nazi propaganda, nor does it s eek to pass moral judgment on the German population's behaviour in the period 1933-1939. Looking at the inclusionary aspects of the Nazi idea of the "people's community" I will look into how the general population was attempted mobilised, focusing on ideo logy and mentality and the creation of new opportunities and material prosperity. The exclusionary process is interpreted as a social practice that necessarily included society at large. Whereas the official exclusion of the German Jews from working life, public education and health care is well documented, less so are the social practices that were necessary in order to realise the complex process of gradual exclusion of the Jews from German society in general.