Korrupsjon i Norge 1790-1830

Postdoktorprosjektet er en undersøkelse av misligheter og korrupsjon i det norske embetsverket i perioden 1790-1835. Det var en klar utvikling mot et mer byråkratisk embetsverk i Norge i perioden. For å kunne forstå denne fullt ut, er det nyttig å kunne sammenligne Norge med Danmark og til en viss grad Sverige. Både i Norge og Danmark fortsatte korrupsjon i embetsverket å være et betydelig problem i flere tiår. I begge land minsket antall saker markant på av 1800-tallet. En årsak var utviklingen av byråkratiske strukturer og oppdatert lovgivning som skapte administrative strukturer og en embetskultur, som motvirket korrupsjon. Prosessen begynte allerede etter innføringen av eneveldet i 1660, men skjøt særlig fart etter 1750. Etter 1814 gikk prosessen hånd i hånd med utviklingen av demokratiske politiske strukturer, først i Norge, så i Danmark. På den annen side var det større politisk vilje i Danmark til å bekjempe korrupsjon. Enevoldskongen var villigere til å benytte sterke virkemidler enn den norske regjeringen. Men i begge land skapte summen av reformer, ny lovgivning og bedre kontrollrutiner en «kritisk masse», som førte til en endring av embetekulturen og at embetsmenn ikke utnyttet sine embeter til personlig vinning. En annen årsak er at det korrupsjonsnivået var svært høyt under og etter den alvorlige krisen som Napoleonskrigene var for Norge og Danmark. Etter at administrasjonen i de to statene hadde kommet seg og den økonomiske krisen hadde avtatt, minsket både insentivene og mulighetene for korrupsjon. Etter 1830 var det økonomisk vekst og positiv utvikling. Dette støtter at tesen om at økonomisk vekst også var en faktor. Felles for både Norge og Danmark var nettopp dette markante fallet i korrupsjon på midten av 1800-tallet. Hvorfor skjedde dette dert? I Danmark begynte prosessen allerede på 1820-tallet, selv om det skjøt særlig fart etter 1840. Det finnes ennå ikke like gode tall for antallet saker i Norge i denne perioden, men det er mulig å konkludere med at det før 1840 var lite politisk vilje til stede til å iverksette skarpe tiltak mot korrupsjon. Det selv om Norge hadde det mest demokratiske styresettet. Etter 1840 endret dette seg, men ikke like mye som i Danmark. Kassesmangler var altså et betydelig problem i den norske staten etter 1814. Det var som vist et problem som til dels skyldtes at embetsmenn slike saker ble behandlet relativt mildt av statsapparatet og til dels skyldes de vanskelige tidene før og etter 1814. Det første er ikke overraskende med tanke på at det var embetsstanden som behersket ikke bare embetsverket, men også langt på vei Storting og regjering. Den var interessert i å fortsette byggingen av et moderne byråkrati, men iveren gikk ikke så langt som til at de ønsket å oppheve sin privilegerte stilling og standens indre solidaritet. Dette selv om mange på midten av 1800-tallet mente at lovgivningen var utdatert. Holdningen var at det nok var viktig å hindre kassemangel, men det var samtidig lett å havne i slikt, og derfor best å gå frem med lempe. Dette endret seg på 1840-tallet, da regjeringen ble mer ivrig i kampen mot kassemangel. Men samtidig møtte dens forsøk på lovreform motstand i Stortinget. Det ble ikke gjort rent bord og utarbeidet en moderne erstatning for Kammerrettsordningen av 1720, i stedet ble den litt etter litt modifisert og i 1958 og forsvant ikke før i 1968 fra lovboken. Vi må derfor skeptiske til de norske embetsmennenes fremstilling av seg selv som ukorrupte, historien om de to blekkhusene og så videre. De ble i hvert fall ikke det som ved et trylleslag den 17. mai 1814. Det er et bilde som dessverre har fått leve i norsk historieskriving. En årsak til at korrupsjon ikke omtales i særlig grad i historien om embetsmennene er at det var deres barn og barnebarn som skrev den. Og da passet ikke dette inn i konstruksjonen om den rettferdige stat og hederlige embetsmann. Når det gjelder korrupsjon innebar dermed adskillelsen i 1814 i liten grad et brudd. Det gamle systemet og lovene fortsatte som før, med visse tilpasninger. Den største var Stortingets rolle, som bidro til en viss grad av transparens. Fallet i korrupsjon kom som følge av en prosess som begynte med eneveldet i 1660, hvor lover som skulle begrens korrupsjon og bygge et moderne embetsverk langsomt kom på plass. Etableringen av en norsk stat i 1814 betydde ingen akselerasjon av denne utviklingen, snarere en kortvarig nedbremsing, men etter hvert gikk utviklingen videre,. Spesielt etter at en ny generasjon kom inn i statsforvaltningen på 1830-40-tallet. Året 1814 var dermed et punkt på en prosess som begynte i 1660 og ingen selvstendig årsak for fallet i korrupsjon i Norge på midten av 1800-tallet. Politisk vilje, moderne lover og innføring av et moderne byråkrati var altså sentralt for å bekjempe korrupsjon i det norske embetsverket på 1800-tallet. Noe som har ført til at Norge i dag er blant verdens 10 minst korrupte land i følge Transparency International.

Det har i utlandet i de senere årene vært en økt interesse for korrupsjonssaker i tidlig nytid. Interessen for dette emnet stammer ikke minst fra historikeres generelt økte fokus på den uformelle delen av samfunn og økonomien i denne perioden, og historik ere har i økende grad har interessert seg for emner som nettverk og uformell økonomi. Prosjektet har tre hovedproblemstillinger: 1. Hvor stort var omfanget av korrupsjon og misligheter i det norske embetsverket i perioden? Og hva preget slike saker? 2 . Hvilken rolle spilte regimeendringen fra et enevelde til et slags demokrati for grad av korrupsjon og embetsmisligheter i det norske embetsverket? 3. Hvordan passer mønsteret i slike saker i Norge og utviklingen av dette over tid med den generelle utvi klingen i Europa i samme tidsrom, som var en gradvis nedgang i forekomsten av korrupsjon og embetsmislighetssaker?