Dissemination of Scientific Knowledge as a Policy Instrument in Climate Policy

Prosjektet handler om hvordan forskning sammenstilles og brukes i politikkutforming, og er delt inn i seks arbeidspakker. I den første arbeidspakken er det utviklet et teoretisk rammeverk for å bedre forståelsen av forholdet mellom forskning og klimapolitikk. Utgangspunktet er at all forskning som skal brukes i politikkutforming må sammenstilles i en prosess der det relateres til to basale dimensjoner: formalisering og separering. Formalisering dreier seg om hvordan man skal plukke ut og sammenstille kunnskapen, og hvem som skal gjøre det. Separering dreier seg om avstanden mellom produsentene og brukerne av kunnskapen. Det er et stort spenn i hvordan ulike fagfelt ser på disse to dimensjonene. Noen argumenterer for ? og andre mot ? høye og lave grader av formalisering og separering. Vi har utviklet en modell som har som mål å ta disse diskusjonene et steg videre, både akademisk og praktisk. Modellen er illustrert med tre eksempler: FNs klimapanel (IPCC), EU-initiative "Science for Environment Policy" og den britiske Climate Change Committee. Analysen viser at de to dimensjonene ? inkludert en bedre forståelse av disse ? er grunnleggende for ethvert forsøk på å knytte vitenskap med politikk. I den andre arbeidspakken har fokuset vært på hvordan FNs klimapanel (IPCC) oppsummerer og formaliserer kunnskap. Resultatene viser at respondentene er for tydeligere retningslinjer og større grad av formalisering, ikke minst fordi det kan bidra til større åpenhet og legitimitet. Imidlertid er forskerne positive til mer formalisering kun så lenge dette ikke påvirker mulighetene til å ta selvstendige ekspertavgjørelser. Den tredje arbeidspakken har sett nærmere på det norske regnskogsinitiativet og REDD+ (reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland) mer generelt, med vekt på kunnskapsgrunnlaget initiativet hviler på. Resultatene viser at miljøorganisasjoner var avgjørende for Norges regnskogssatsing, både ved å være forslagsstillere og i selve politikkutviklingen. Prosessen har generelt vært lite formalisert og separert, spesielt i startfasen. Norge er verdensledende i å donere midler til regnskogsbevaring, og nesten åtti prosent av de lovede midlene på verdensbasis kommer fra Norge, noe som gjør at interessen er stor for dette temaet også i utlandet. Den fjerde arbeidspakken studerer hvordan norske myndigheter på nasjonalt nivå oppsummerer og bruker resultatene av klimaforskningen. Spesielt har vi sett på rapporten Klimakur 2020, bakgrunnen for denne, og hvordan kunnskapen ble sammenfattet og brukt. Norsk klimapolitikk har lenge vært preget av en kamp mellom ulike aktører om hvordan norsk klimapolitikk skal innrettes: hvor ambisiøse skal vi være, hvilke virkemidler og tiltak skal vi bruke, og hvor mye skal vi kutte innenlands versus utenlands. Klimakur 2020 skulle føre denne debatten flere hakk videre, og var mer formalisert og separert enn mange tidligere klimautredninger. Imidlertid har ikke rapporten ført til varige og radikale endringer i norsk klimapolitikk. Mer spesifikt illustrerer vi dette ved å se nærmere på biodrivstoffpolitikken. Den femte arbeidspakken handler om klimatilpasning på kommunalt nivå, nærmere bestemt Vestfold. Intervjuer ble gjennomført med tolv kommuner, og målet var å skape en kunnskapsbase for et dialogseminar med kommunene i Vestfold i samarbeid med fylkesmannen. Resultatene viser at kunnskapen som kommer fra statlig hold er for formalisert og separert til å være særlig relevant for kommunenes tilpasningsarbeid. Dette bør staten ta innover seg gitt at man skal lykkes med klimatilpasning i kommunene. I den sjette arbeidspakken ble det gjennomført en internasjonal spørreundersøkelse og workshop basert på hovedfunnene i prosjektet. På dette grunnlaget ble det utarbeidet og publisert en rapport med tittelen «From Science to Policy: How to Improve the Dialogue» som finnes tilgjengelig på internett. Rapporten ble spredt til over 300 organisasjoner og personer fra inn- og utland via e-post og sosiale medier. Dette er noen av hovedkonklusjonene fra rapporten: ? Organisasjoner som opererer i grensesnittet mellom kunnskapsmiljøer og beslutningstakere kan spille viktige roller som brobyggere. ? God kommunikasjon av kunnskap er viktig, men langt fra nok. For å nå frem må man ha en god forståelse av politiske beslutningsprosesser samt ulike behov som ulike beslutningstakere har på ulike tidspunkt. ? Hvordan vi kommuniserer, hvilket språk vi bruker og hvilke produkter vi produserer spiller en stor rolle. Ulike målgrupper krever ulike fortellinger og informasjon. ? Design, layout og bredt tilgjengelig informasjon er ofte vel så viktig som tall eller grafer for å nå frem. ? Høy grad av formalisering og separering leder ikke nødvendigvis til politikkendringer. Snarere finnes det mange eksempler på det motsatte. For å nå frem må man engasjere målgruppene med treffsikker kunnskap.

Climate policy is a field where the science-policy relationship is in a critical state. The failure at the climate summit in Copenhagen 2009, and the lack of development in international climate negotiations under UNFCCC since then, demonstrate that trans forming the IPCC recommendations into practical policies presents a great challenge. This project will make a contribution to a better understanding of how research syntheses are made and how policy makers take these into account. The aim is to achieve be tter use of climate research in Norwegian climate policy. Our main research question is: How should scientific knowledge be designed and disseminated in order to be as useful as possible to decision-makers (politicians and bureaucrats)? The project aims t o combine insights from three different theoretical perspectives, Policy Instrument Studies, Evidence-Based Policy and Science and Technology Studies, all of them quite successful but never previously brought together. We follow the process from the makin g of research syntheses to their use in policy-making, which is summarized in the concept dissemination of scientific knowledge. We understand this dissemination process, at the centre of which is research syntheses, as a policy instrument. Our understand ing of syntheses is broad. Syntheses can be disseminated in a wide range of formats such as oral presentations, discussions and media coverage as well as formal syntheses such as the assessment reports from the IPCC. The developed framework will inform fo ur empirical studies on how scientific knowledge for policy is synthesized and used, and how it may be improved. In order to obtain a picture that is as complete as possible, the case studies, all of great importance to Norwegian climate policy, focus on three different levels: IPCC (international), UN-REDD (international), Klimakur (national) and Klima-SIP (local). The project will involve users (politicians and bureaucrats) on the national and municipal level.