Personal Autonomy, Addiction and Mental Disorder

Det overgripende målet med dette prosjektet har vært å studere forskjellige normative modeller av rusavhengighet. Med "normative modeller" sikter vi til måter å forstå hvordan rusavhengighet påvirker normativt relevante egenskaper ved personer som er rusavhengige. Det dreier seg om egenskaper som selvbestemmelse (autonomi), evne til å ta frivillige valg, evne til å handle rasjonelt, evne til å være moralsk ansvarlig. Den vitenskapelig litteraturen om rusavhengighet har tradisjonelt vært dominert av to ulike (og antatt motstridende) normative syn på rusavhengighet: på den ene siden en «sykdomsmodell» hvor rusavhengighet oppfattes som tvangspreget atferd helt utenfor den rusavhengiges kontroll, på den andre siden en «moralsk modell» hvor rusavhengighet oppfattes som selv-valgte atferdsmønstre. Disse to modellene har forskjellige normative implikasjoner for spørsmål om rusavhengiges selvbestemmelse (autonomi), frivillighet, rasjonalitet og ansvar og ? i forlengelse av dette ? hvordan rusavhengige personer bør behandles av samfunn og helsevesen. Et underliggende problem for dem begge er imidlertid at det ikke er mulig å trekke enkle slutninger fra den eksisterende vitenskapelige empirien om rusavhengighet (som spenner over et vidt felt fra sosiologi, økonomi og psykologi til psykiatri og nevrovitenskap) til en adekvat begrunnelse for noen av disse normative modellene. Dette henger bla. sammen med generelle problemer knyttet til å trekke normative konklusjoner fra ikke-normative, rent empiriske premisser. En adekvat begrunnelse vil måtte være delvis normativ, dvs. den vil måtte understøttes av plausible konseptuelle og filosofiske argumenter, samtidig som den bør være konsistent med den beste empiriske forskningen. Slike argumenter har det vært relativt få av i den vitenskapelige litteraturen om rusavhengighet. I over 25 artikler og bok kapitler har vi imidlertid utviklet en rekke slike argumenter, systematisk diskutert de to ulike modellene (både normativt og empirisk) i lys av dem, og forsøkt å motivere en alternativ normativ forståelser av rusavhengighet. I essens er hypotesen vår at rusavhengighet utgjør et mye mer komplekst og sammensatt normativt fenomen enn det som lar seg fange inn av de tradisjonelle modellene. Dette underbygges ut fra eksisterende empirisk forskning (et særlig viktig bidrag her er resultater fra de amerikanske nevroforskerne Robinson & Berridge), samt konseptuelle og filosofiske argumenter. Rusavhengighet involverer (tilsynelatende paradoksalt) både elementer av tvangspreget og valg-styrt (rasjonell) atferd, av autonomi, men også autonomi svekkelse. For å forstå hvordan samme fenomen kan bestå av slike antatt motstridende elementer har vi utviklet originale analyser av en rekke sentrale begreper brukt om rusavhengighet, som f.eks begrepene om «tvangsmessighet» og «frivillighet». Vi har også supplert disse teoretiske analysene med to større empiriske undersøkelser av ikke-eksperters normative oppfatninger om rusavhengighet. Dette for å få et bredere grunnlag for å vurdere de (ofte implisitte) normative intuisjonene som styrer deler av rusavhengighetsforskningen (dette er relevant fordi begreper om «tvang», «frivillighet», «ansvar» osv., ikke er teknisk-vitenskapelige begreper men begreper som også beherskes av vanlige språkbrukere). I denne sammenheng kan nevnes Melbergs kapittel ?Popular Images of Addiction in Five European Countries? (publisert i Concepts of Addictive Substances and Behavior Across Time and place, Oxford University Press). Dette kapittelet er basert på gjennomføring av en større spørreundersøkelse i fem ulike Europeiske land, hvor et representativt utvalg ble stilt en rekke spørsmål om rusavhengighet, bla. hvor alvorlige de mente slike problemer var, hvor avhengighetsskapende de mente ulike narkotiske stoffer var, i hvilken grad de mente rusavhengige har eget ansvar for å slutte, om rusavhengighet primært skyldes uheldige omstendigheter/miljø eller personlig svakhet osv.. Resultatene fra denne undersøkelsen tyder på at det er en rekke interessante forskjeller på normative oppfatninger om rusavhengighet i disse landene. Til sist har vi forsøkt å bruke den teoretiske analysen som utgangspunkt for diskusjon både av behandlingstiltak og politikk-utforming i rusfeltet (se særlig bidragene til Johansen og Røgeberg).

The normative thinking about addiction has traditionally been divided between, on the one hand, a medical model which sees addiction as a mental disorder characterized by compulsive and relapsing drug use over which the addict has little or no control and , on the other, a moral model which sees it as a moral weakness characterized by (wrongful) intentional behavior largely under the control of the addict. Although there are different views of, precisely, what make some condition a mental disorder, one com mon feature of many of these views is the claim that a necessary requirement is that the condition is characterized by a certain sort of impairment of "normal" autonomy. In this project our aim is to examine how addiction impacts on the autonomous agency and mental health of addicts. Our hypothesis is that drug addiction is characterized by an impairment of normal autonomy and that it should be counted a mental disorder. However, we believe it is time to break down the divide between the medical and mora l thinking about addiction: even if addiction is a disorder that involves compulsive patterns of behavior, this does not mean that addicts have little or no control over their addictive drug use. Using philosophical analysis in combination with data from our own empirical study, as well as other sources of evidence, we wish to develop a new conceptual model to study autonomous agency and the effects addiction has on such agency. Our working hypothesis is that personal autonomy includes a capacity for rela tedness, to form close personal relationships, understanding others feelings and responding to normative pressures placed on one by other persons, where a necessary condition for this capacity is a certain sort of reciprocal interaction of one's own behav ior, environments responsiveness to one's behavior, and self-appraisal of one's performance. We want to investigate whether the involuntary impairment of such capacity might be what diminishes addicts' autonomy.