FRIHUMSAM-Fri prosj.st. hum og sam

Prosjektet analyser årsaker og konsekvenser til ikkevoldelig direkte aksjon, og samler inn nye data om krav og taktikk i konfliktprosesser. Vi sammenfatter her sentrale funn for prosjektet. Dahl et al. (2016) viser en enkel generell formell modell for når ikke-statlige aktører vil velge voldelige og ikke-voldelige strategier i konflikt med staten. Modellen tar utgangspunkt i den relative effektiviteten av forskjellige taktikker og om en gruppe har en mobiliseringsfordel i ikke-voldelig direkte aksjon. Alle taktikker er mer effektive med høyere individuell deltakelse. Men flere kan i prinsippet delta i ikkevoldelige kampanjer, siden de krever få forkunnskaper, enn væpnet opprør, hvor maksimal deltakelse er begrenset, i alle fall på kort sikt. Selv om man antar at ikke-voldelig direkte aksjon aldri kan være absolutt mer effektiv enn vold for et gitt deltakelsesnivå så kan ikke-voldelig direkte aksjon fortsatt være relativt mer effektivt enn voldelige taktikk for store grupper som kan mobilisere fler og påføre betydelige styringskostnader i ikke-voldelig direkte aksjon. Vold vil ofte være relativt mer attraktiv for små grupper som ikke klarer å mobilisere et tilstrekkelig større antall under ikke-voldelig direkte aksjon. Målgruppens størrelse bestemmes av faktorer som konflikt motiv, hvor inklusiv en gruppe er, samt ressurser for mobilisering. Dahl et al. (2016) modellen forklarer en rekke empiriske funn. Liknende forhold som mangel på demokrati og politisk eksklusjon kan motivere både voldelig og ikkevoldelig direkte aksjon, men ulike typer aktører vil velge forskjellige strategier. Ikkevoldelige taktikk er mer sannsynlig for bredt-baserte bevegelser for regimeskifte, i byer og mer ressursrike sosiale miljø, mens vold er mer sannsynlig for marginaliserte grupper som søker selvbestemmelse. Dahl et al. (2016) viser at forskjellene mellom aktører i voldelige og ikke- voldelige kampanjer samsvar med modellens prediksjoner, og modellen hjelper også til å forklare utbrudd av ikke-voldelige kampanjer gitt mål for motivasjon og ressurser. Modellen støttes også av resultatene publisert tidligere av Cunningham (2013) på våre data for valg av på taktikk for selvbestemmelse grupper. Disse skiller mellom konvensjonelle politiske metoder, ikkevoldelige kampanjer, og borgerkrig. I samsvar med Dahl et al. finner Cunningham at over 80% av selvbestemmelse gruppe statlige dyader kan ha aktivt krav, men disse er stort sett begrenset til konvensjonelle politiske metoder snarere enn direkte aksjon, særlig i demokratier som tillater grupper for å sette fram krav gjennom vanlig politisk deltakelse, og voldelig direkte aksjon er absolutt mer vanlig enn omfattende ikkevoldelig direkte aksjon. Etniske grupper som søker selvstendighet eller selvbestemmelse kan relativt lett identifiseres i forkant og så klassifiseres etter valg av taktikk. Men dette er svært begrenset fokus, siden mange ikke-voldelige kampanjer er organisert rundt krav om den sentrale regjeringsmakt og ikke er etniske. Chenoweth og Ulfelder (2015) hevder at vanlige mål for sosial struktur ikke alene kan forutsi ikkevoldelig opprør, og at gruppeegenskaper antakeligvis er svært viktige. Det er vanskelig å identifisere potensielle ikke-etniske aktører før mobilisering, men våre ny data om statlige krav gjør det mulig å først identifisere eksplisitte krav mot myndighetene og så se på eskalering til væpnet konflikt eller ikkevoldelig direkte aksjon. White et al. (2015) analyserer hypoteser på data for alle tidligere stater i Sovjetunionen, og Cunningham et al. (2016) ser på et tilfeldig utvalg av 101 land. Det er en systematisk høyere sannsynlighet for at krav om politiske reformer og regjeringesskifte vil bli voldelige i mer etnisk polarisert samfunn, og urbanisering og sterkere sivilsamfunn gjør ikkevoldelig massemobilisering mer sannsynlig i autokratier. Gleditsch og Riveria (2016) utdyper tidligere arbeid av Rivera og Gleditsch (2013) om ikkevoldelig direkte aksjon og overganger til demokrati samt spredning av demokrati (Gleditsch og Ward 2006) og viser at spredningseffekter av ikkevoldelig direkte aksjon. Mer gunstige transnasjonale forhold gjør både protest og overganger til demokrati mer sannsynlig, og protest og ikkevoldelig konflikt en viktig faktor i globale demokratiseringstrender. Chenoweth og Shock (2015) viser at voldelige ekstreme elementer ikke generelt gjør ikkevoldelige kampanjer mer effektive. Cunningham, Dahl, og Frugé (2016) viser at taktisk innovasjon kan gjøre kampanjer for etnisk eller territorial autonomi mer effektive. Prosjektet ble avslutte med en åpen policyworkshop ved PRIO i august 2016. Denne omfattet et foredrag av Srdja Popovic fra Center for Applied Non-Violent Sanctions (en tenketank om ikkevold i Beograd), presentasjon av syv policy briefs/popularvitenskapelige rapporter fra prosjektet, samt en rundbordsdebatt om policy implikasjoner av forskning om vold og ikkevold.

This project will develop a theoretical framework for examining dissident organizations and how strategic context influences decisions about protest strategies. We will examine decisions whether to use violence or non-violent action, in relation to (1) th e population organizations represent, (2) other organizations representing the same constituency, (3) responses by the state, and (4) the actions of external actors. The framework leads to a series of hypotheses about the determinants of group strategic c hoice, which we will examine through a combination of large-n statistical analyses and detailed case studies of the Former Yugoslavia and North Africa. The quantitative analysis will be based on new data identifying organizations in conflict with the stat e over control of the government or autonomy and their specific strategies on an annual basis. The case studies will involve detailed comparison of organizations using violence and non-violent tactics in an effort to identify the determinants of this beha vior. We will also examine whether non-violent methods are more likely to be used by different groups or actors than violent organizations, including the role of resources and female participation. This project will contribute to our theoretical and empir ical understanding of resort to violence and the use of non-violent action, and enhance our understanding of how actions by states and external actors can affect the likelihood of violence and alternative strategies. The project will inform both academic research on strategic choice and protest as well as possible responses by policymakers. Whereas a large literature examines how the international community can facilitate the termination of violent conflicts through methods such as mediation or peacekeepi ng, there has been little attention to how international actors may facilitate conflict prevention or transformation through promoting non-violent action.