NORGLOBAL-Norge - Global partner

I denne studien har vi undersøkt hvilke faktorer som fremmer og hemmer kvinners deltakelse I lokalpolitikken i tre land I Sør-Asia: India, Nepal og Bhutan. Alle tre landene har vært kjennetegnet av at kvinner i liten grad har deltatt i politikken fordi deres rolle har vært begrenset til den private sfæren. India og Nepal har sterke patriarkalske trekk, mens Bhutan er et matriarkalsk samfunn. Datainnsamling er gjennomført med 6600 survey respondenter fra vanlige hushold, samt politiske ledere og sivilsamfunnsledere. I tillegg her det vært gjennomført ca. 100 fokusgruppediskusjoner og intervjuer med politiske og sivilsamfunnsledere i de tre landene. Resultater fra survey undersøkelsen viser at holdningene blant både kvinner og menn til kvinners deltakelse i politikken er overveldende positive. Respondentene har tro på kvinners evner som politikere og de er mindre bekymret for at kvinners deltakelse innvirker negativt på familiens gode navn og rykte eller på kvinnens tradisjonelle rolle som husmor enn det vi hadde forventet. Disse funnene viser at patriarkalske normer har endret seg i Nepal og India og at tanken om at politikk er mannens domene er på vikende front i alle tre landene og at det er en økende aksept for kvinnelige lokalpolitikere. Tidligere forskning har vist at individuelle forskjeller mellom kvinner og menn favoriserer menn i politikken. Disse faktorene gjenfinner vi i vårt survey, særlig viktige er forskjeller med hensyn til utdannelse, økonomiske ressurser og lese-og skriveferdigheter. Den største forskjellen mellom menn og kvinner ligger likevel i ulikheten i egen vurdering av kompetanse og selvtillit. Kvinnene gir seg selv en mye lavere score på disse to variablene enn det menn gjør. Forskjellene her gir seg utslag i praktisk politikk ved at menn er mer dominerende. Forskjeller i utdanningsnivå mellom kvinner og menn bidrar til å forklare avstanden i disse subjektive vurderingene. I litteraturen om kvinners deltakelse i Sør-Asia har det vært vanlig å se på familien enten som et hinder eller en støttespiller for kvinnelige politikere. Vi argumenterer for at politikk er et familieanliggende og at alle ledere, kvinner og menn, rådfører seg med familien og har støtte fra familien. Surveyen viser at nettverk, i form av støtte fra familie, lokalsamfunn og andre politikere er noe som skiller politikere fra sivilsamfunnsledere og vanlige folk. I dette perspektivet er støtte fra familien en del av et større sosialt og politisk nettverk som er nødvendig for effektivt politisk lederskap. Undersøkelsen vår viser at menn og kvinner har omtrent like sterke sosiale nettverk så sett i dette perspektivet stiller kvinner og menn nokså likt. De tre landene har innført en rekke tiltak for å styrke kvinners politiske deltakelse, for eksempel kvotering, opplæringsprogrammer, og tiltak for å sikre kvinners deltakelse i planleggingsprosesser. Av disse tiltakene er kvotering det mest effektive for å oppnå likestilling i politikken. Den indiske delstaten Karnataka har hatt kvotering i flere tiår og over 50% av lokale folkevalgte er kvinner. Disse kvinnene reflekterer også befolkningens etniske og kastemessige sammensetting. Til sammenlikning så har det lokale planleggingssystemet i Nepal ikke vært sterkt nok til å sikre kvinners deltakelse og heller ikke matriarkiet i Bhutan har bidratt til økt representasjon av kvinner. Framfor alt er de politiske partiene dominert av menn og bare beskjedne tiltak er iverksatt for å styrke kvinnerepresentasjonene i de politiske partiene. Kvotering har også ført til at kvinnelige valgte representanter i Karnataka vurderer sin egen kapasitet mer positivt enn sine medsøstre i Nepal og Bhutan. Kvinnene i Karnataka er på linje med menn i sin vurdering av hva de har oppnådd som politikere. Bakgrunnen for dette er at de folkevalgte, lokale institusjonene i India i hovedsak fordeler økonomiske ressurser til de valgte representantenes valgdistrikter uavhengig av om den valgte representanten er mann eller kvinne. På denne måten har kvinner og menn lik tilgang til økonomiske ressurser til å utvikle sine områder. Disse ressursene føler kvinnene seg kompetente til å håndtere. Studien ble utført i samarbeid med Myrada i Bangalore, Thribuvan universitet i Kathmandu og the Royal University of Bhutan.

This study seeks to understand the conditions for women's political participation in India, Bhutan and Nepal. These countries have recently introduced measures to strengthen local governance structures and more specifically women's political participation at the local level. Simultaneously, more resources are flowing from the central to local governments to strengthen the development role of local bodies, and in particularly in India there has been a significant increase in allocations. This means that an institutional and policy framework for women's political participation has been put in place over the last few years. The debate in India and Nepal has hence shifted to a concern with the conditions for inclusive participation and access to power. Inclus ivity is a critical challenge in South Asia where discrimination based on caste, ethnicity and religion is pervasive. In the debate gender is typically listed as a dimension of exclusion, while in this study, we propose to analyze caste, ethnic and religi ous differences among women to understand how these dimensions intersect with gender. Finally, women's effective participation will be measured along four dimensions; their ability to contribute to more and better services, their capacity to strengthen do wnward accountability, their up-stream policy influence; and their ability to place gender issues on the agenda. Data will mainly be collected from randomly selected Local Government Authorities in the three countries through a combination of quantitative and qualitative methods, including representative surveys, in-depth personal and focus group interviews, and document analysis. Our interest lies in assessing common conditions for participation across the cases, but also in explaining variations.