Science communication: Actions and reactions on the 2009 swine flu outbreak

Vitenskapsformidling: Holdninger og handlinger i forbindelse med svineinfluensa-utbruddet i 2009 Prosjektet har studert kommunikasjonsprosessen rundt fagkunnskap om svineinfluensaepidemien i 2009-2010 og de tilhørende massevaksinasjonstiltakene. Vi har utforsket helsemyndighetenes kommunikasjonsfaglige strategier, medienes prioriteringer, samt borgeres inntrykk og oppfatninger. Prosjektet har tatt en holistisk tilnærming til å studere kommunikasjonsprosesser, og har brukt både tekst-/medieanalyse og ulike typer intervjuer som metode. Hensikten var å forstå premissene, tilgjengeligheten og troverdigheten til vitenskapelig informasjon i en folkehelsekampanje. Vi utforsket først folks holdninger til svineinfluensavaksinen internasjonalt, gjennom en kunnskapsoppsummering av kvalitative studier der vi diskuterte implikasjonene som ble trukket av primærforskerne. Vi fant der at publikum var mindre bekymret for sykdommen enn for eventuelle bivirkninger av vaksinen. Primærstudiene konkluderte med at folk var uinformert, og at «bedre» og mer «konsistent» informasjon om sykdommen og vaksinen ville gitt høyere vaksinasjonsrater. Vi trakk disse konklusjonene i tvil og hevdet i stedet at folks bekymringer var forståelige og legitime gitt usikkerheten som rådet. Dermed ville det ikke vært mulig for myndighetene å tilby «bedre» og mer konsistent informasjon. Vi foreslo i stedet at myndigheter bør satse på åpenhet om usikkerhet i pandemisituasjoner. Myndighetenes kommunikasjon har vært tema for to andre publikasjoner fra prosjektet. Først, en studie av hvordan myndighetene vekslet mellom to ulike modi, henholdsvis krise- og risikodiskurs. Mens den første legger vekt på at faren er her nå, og krever umiddelbar handling, er den andre fremoverskuende og ser for seg en mulig, fremtidig trussel. Det faktum at man vekslet mellom å snakke om pandemien på disse to måtene, gjorde antagelig pandemien mer forvirrende for publikum enn den hadde trengt å være. Videre så vi nærmere på henholdsvis myndighetenes og medienes syn på mediering av en sak som svineinfluensaen. Der fant vi at myndighetenes kommunikasjonsstrategi gjorde antagelser om mediene som, ifølge medierepresentantene, ikke stemmer. Andre deler av prosjektet tok for seg mediedekningen. I en studie gransket vi de medierte reaksjonene på selve mediedekningen, som i stor grad hevdet at folk fikk panikk av den dramatiske retorikken. Imidlertid tok omtrent ingen seg bryet med å undersøke om noen slik panikk faktisk fantes, og følgelig hevdet vi at svineinfluensaen var et eksempel på den såkalte «tredjepersoneffekten», altså at man forventer at alle andre påvirkes sterkere av medienes budskap enn hva man selv gjør. Videre så vi nærmere på kommentatorstandens bidrag under pandemien. Her fant vi at kommentatorene jevnt over til å forklare og kontekstualisere, moderere og motivere, og følgelig at deres innsats alene burde bidra til å moderere inntrykket av medienes antatt «sensasjonalistiske» tendens. Samtidig var mye av mediedekningen svært dramatisk, så snarere enn sensasjonalistiske medier har vi hevdet at svineinfluensaen fremviste schizofrene medier. Et stereotypisk bilde av mediene kom frem også i en studie vi gjorde av hva vanlige borgere husker fra pandemien. Der fant vi at mange hadde glemt noen av myndighetenes sentrale budskaper, deriblant det om at alle burde la seg vaksinere, men at de likevel bedømte myndighetenes innsats under pandemien som tilfredsstillende, mens de mente mediene hadde blåst situasjonen voldsomt opp. Til slutt studerte vi hvilke antagelser om befolkningen,forskningskommunikasjonens «publikum» i dette tilfellet, som lå bak myndighetenes handlinger under pandemien. Viljen til å blåse opp alvoret rundt sykdommen, samt beslutningen om å massevaksinere (tross sykdommens relativt ufarlige karakter), ble heftig kritisert av mange. Dette er imidlertid ikke noe myndighetene ser ut til å ha tatt inn over seg i særlig grad, og vi spør om dette kanskje er noe de må og bør gjøre, for å bevare tilliten i befolkningen. Som en helhetlig kommunikasjonsepisode, har vi funnet at svineinfluensaen var en særdeles sammensatt helhet. Når mye av forskningen har tatt til orde for «bedre» eller «klarere» kommunikasjon, mener vi at det er reduksjonistisk; slike anbefalinger har ikke tatt inn over seg hvor komplekse situasjoner som denne er. Hvis vi skal trekke kommunikasjonsfaglige lærdommer fra pandemien, måtte det være at verken praktikere eller kommunikasjonsforskere kan forvente å finne noen «nøkler» til suksess. Isteden må vi anerkjenne at slike episoder er sammensatte, rotete og alt annet enn ideelle, og lete etter holdninger og egenskaper som lar oss manøvrere så godt som mulig, gitt de omstendighetene.

The project, which we call "Science communication: Actions and reactions on the 2009 swine flu outbreak", is a cross-disciplinary, explorative study of how scientific knowledge travel and is transformed from a scientific institution (The Norwegian Institu te of Public Health) through the mass media and is received by policy makers and the general public. We will follow the process of communication of medical knowledge about the H1N1 Swine flu outbreak of 2009 and the related preventive measures taken. We will explore how the medical scientists at the Norwegian Institute of Public Health experience that scientific knowledge is transformed as it is broadcasted through the media and finally how it is understood and valued by politicians and the public. Base d on a media search we will select a small number of news reports and analyse the message in these news reports in comparison to e.g. scientific reports and press releases from the Norwegian Institute of Public Health. Subsequently, we will interview the involved scientists to explore their motivation and experiences of the interaction with the journalists and political decision makers. We will also interview newspaper editors about the media strategy and understanding of the swine flu incident. And final ly we will interview political decision makers and members of the public regarding their assessment of the published stories and how their own reactions and actions were connected to the information from the Institute of Public Health or the news stories. Thus, we have multiple angels to our study of science communication; the premises, the clarity and the credibility of scientific information in a public health campaign.