Indian cosmopolitan alternatives: Ritual intersections and the proscription of religious offense

Mange hevder at multireligiøse samfunn har en iboende tendens til å være ustabile. Samtidig inneholder verdenshistorien mange eksempler på velfungerende multireligiøse samfunn, ikke minst i Asia. Hva er det som gir slike samfunn samholdskraft? Dette prosjektet rettet søkelyset mot India, som er opphavssted til minst tre verdensreligioner (hinduisme, buddhisme og sikhisme) og hjemland til verdens største muslimske minoritet. Skjønt India langt fra har vært uten religionskonflikt, er landets mange landsbyer, tettsteder og byer fortsatt religiøst sammensatte og overveiende fredelige. Hvilken rolle spiller indernes tradisjon for å oppsøke hverandres hellige rom i å forme denne samholdskraften? Hvilken rolle spiller Indias strenge lovregulering av religiøse krenkelser i å bygge interreligiøs respekt? Og hvordan kan studiet av disse forholdene bidra til nytenkning om kosmopolitisme som analytisk begrep? Prosjektets åtte medarbeidere undersøkte disse spørsmålene gjennom hvert sitt case-studium. Dermed opparbeidet prosjektet et bredt datamateriale som spente over seks delstater (Punjab, Uttar Pradesh, Assam, Arunachal Pradesh, Rajasthan og Karnataka) og seks religiøse tradisjoner (hinduisme, kristendom, sikhisme, sufi-islam, reformert islam og revitaliserte stammereligioner). En fellesnevner var den politiske konteksten. Bare én måned etter prosjektstart i 2014 kom Bharatiya Janata Party til makten. Med det dreide Indias politikk i hindunasjonalistisk retning, noe som satte samholdskraften under sterkere press enn på flere tiår. Skjønt dette gjorde prosjektets forsknings-spørsmål ekstra aktuelle, ble det også nødvendig å kalibrere enkelte av forskningsmetodene. Hovedfunnet er at rituell deltakelse på tvers av offisielle religiøse grenser har stor betydning for Indias samholdskraft. Videre var vi overrasket over hvor vanlig slik grensekryssing fortsatt er ettersom forskningen vi konsulterte før prosjektstart hevdet det motsatte. Folk oppsøker fortsatt «fremmede» hellige rom ved prekære eksistensielle behov, og både byrom, markeder og religiøs kunst avslører en religiøs polyfoni som folk sjelden ved¬kjenner seg verbalt. Prosjektet dokumenterte også nye grensekryssings¬former, deriblant nyskapte religiøse prosesjoner fra et tempel til en sufi-helligdom og komposisjon av nye sanger som integrerer hindu-guder i sufi-islam. Prosjektet dokumenterte også voksende nostalgi overfor grensekryssingsformer som beviselig er svekket, slik som hindudeltakelse i shiamuslimske muharram-prosesjoner. Et øvrig funn gjelder framveksten av diskresjon blant mange som oppsøker «de andres» hellige rom, noe tidligere forskere kan ha mistolket som en nedadgående tendens. Den samholdsskapende effekten av grensekryssende praksiser ligger i å skape anerkjennelse for at andre religioner enn ens egen kan være nesten vel så god som ens egen som vei til erkjennelse og guddommelig beskyttelse. Skjønt slik anerkjennelse ikke nødvendigvis forhindrer interreligiøs antagonisme, motvirker den at eventuelle ankepunkter mot «de andre» tilskrives religiøse prinsipper snarere enn historiske forhold og menneskelig agens, slik vi eksempelvis ser i vestlig anti-muslimsk retorikk. Like fullt fortjener rituell grensekryssing oppmerksomhet som en samholdskraft-skapende tradisjon vi knapt kjenner fra vestlige kontekster, og som utvider vår analytiske horisont for hva kosmopolitisme kan være. Effekten av lovregulering av religiøse krenkelser var som ventet todelt. På den ene siden begrenset det sirkulasjon av potensielt støtende uttrykk. Eksempelvis var det nesten ingen av krenkelseskontroversene som ble omtalt i avisene som fant veien til respondentene i prosjektets case-studier. På den annen side kan også lovforbud gi næring til krenkelseskontroverser; dette fordi lovverket er utformet slik at krenkelser må dramatiseres og suppleres med sterk politisk agitasjon for øke sannsynligheten for en fellende dom. Slike prosesser oppstår som regel når interreligiøse konflikter allerede ulmer, noe som gir lovregulering en «krystalliserende» snarere enn konfliktdempende virkning. Lovreguleringens samholdsskapende effekt ligger derfor primært i dens sirkulasjonsbegrensende rolle. Prosjektets teoretiske ambisjon var å benytte ovennevnte funn fra India til å nyansere den internasjonale forskningen på kosmopolitisme. Dette forskningsfeltet vokste fram siden 1990-tallet etter hvert som Europa ble mer religiøst mangfoldig, og har siden fått avleggere som «muslimsk kosmpolitisme», «afrikansk kosmopolitisme» og så videre. Vårt prosjekts hovedbidrag er å understreke begrensningene ved analytiske begreper og metodiske framgangsformer som presenteres som universelle men som er dypt forankret i en kristen majoritetskultur der religiøs grensekryssing historisk har vært sterkt sanksjonert. Les mer på prosjektets nettside, https://www.hf.uio.no/ikos/forskning/prosjekter/indiske-kosmopolitiske-alternativer/

Virkninger 1) Etablert en transnasjonal forskergruppe med bredt nettverk innen forskning på religiøs kompleksitet i Sør-Asia; 2) Utviklet et perspektiv på kosmopolitisme som motstand mot «harde» religiøse grenser, enten motstanden er eksplisitt, implisitt eller skjult; 3) Utviklet perspektiver som forklarer økningen av blasfemikontroverser på tvers av svært forskjellige statlige, juridiske og religiøse kontekster; 4) Endret forståelsen av indiske religioner i Norge: Tidligere års tendens til å studere religionene én og én er nå supplert med et fokus på deres kontaktflater, gjensidige påvirkning og politiske påvirkning. Effekter 1) Medvirket til å øke interessen for forholdet mellom religion og politikk globalt som forskningstema i Norge; 2) Et masterkurs om emnet planlegges fra 2021. På sikt håper vi også å etablere et mer omfattende studietilbud for å gjøre den norske forståelsen for hva religiøst mangfold og religionspolitikk kan innebære mindre eurosentrisk.

This research project will conduct an intensive, concerted analysis of two alternative cosmopolitan models in one of the most successful multi-religious states in the world: India, which despite several glaring instances of ethno-religious violence has su rvived as a reasonably robust multi-faith mega democracy. More specifically the project directs a sharp spotlight on two forms of cosmopolitanism commonly found in India but not in contemporary Europe: (i) ritual intersections and (ii) legal proscription of expressions that offend religious sentiments and threaten public order. Conceived as a multi-disciplinary project involving social anthropologists, sociologists and cultural theorists producing ethnographically grounded research, the project consists of eight case studies, each designed to address the workings and social implications of ritual intersections and the proscription of offensive expressions respectively. The project departs from the following hypotheses: 1) Ritual intersections and the proscription of religious offense have documentable benefits for interfaith relations ?on the ground?. 2) The proscription of religious offense nonetheless generates political controversies that have troublesome outcomes from a cosmopolitan perspective. Contrary to popular belief in India and the West alike, this is not because it curbs freedom of expression, but because it stimulates what is known as 'the politics of affect'.