Communicating Risk in the Digital Age

Risikokommunikasjon handler ikke bare om å informere om risiko til publikum, men har også å gjøre med innsamling, bearbeiding og analyse av opplysninger om risiko. Samlet sett legger dermed risikokommunikasjon føringer for hva vi oppfatter som trusler og hvordan vi forholder oss til dem. Den bidrar til at samfunnet danner seg en forståelse av sin egen sikkerhet og et mer eller mindre kvalifisert bilde av hvilke trusler det står overfor. Men på grunn av rask utvikling i kommunikasjonsteknologi og omlegging av informasjon til ulike digitale medier, har risikokommunikasjon gått gjennom omfattende endringer. Innsamling, verifisering, legitimering og overføring av informasjon blir langt mer spontant og diffust. For drøyt 10 år siden oppfattet nyhetskanaler og offisielle institusjoner seg selv som de nær sagt eneste aktørene som formet hvordan trusler og kriser skulle forstås og håndteres. Nye aktører og nye kommunikasjonsteknologier har ført til grunnleggende endringer i dette siden. Garantien om klare, etterprøvbare informasjonskilder som en pilar i det moderne demokratiet utfordres av nye og stadig mer varierte informasjonskilder. De sosiale medienes fremgang gir grunnlag for nye måter å definere og utveksle opplysninger om trusler på. I DIGICOM-prosjektet har partnere fra Norge, Europa og Nord-Amerika utforsket hypotesen om at denne "digitaliseringen", integreringen av digitale teknologier i hverdagen, har sterk innvirkning på risikokommunikasjon. Prosjektet har bidratt til en bedre forståelse av hva det digitale er, og hvordan det at store datasett blir lagret, strukturert og delt gjennom ulike kanaler påvirker hvordan risiko blir definert, forstått, og også kommunisert rundt. Det har kartlagt ulike typer aktører involvert i risikokommunikasjon, fra de tradisjonelle myndighetene til nye aktører, som har oppstått som et resultat av digitale plattformer. Det har vist at, ved å introdusere mer direkte, umiddelbare, og samtidig mer uformelle kommunikasjonsformer, har det digitale grunnleggende endret samhandlinger, roller og forventninger blant aktører involvert i risikokommunikasjon. Nye former for aktiviteter, som ikke engang var forutsett for noen år tilbake, er også blitt identifisert og studert, fra digital former for borgervern, digitale former for kriserespons, via kartlegging og sammensetting av tilgjengelig informasjon, til smarttelefoner som blir brukt av myndigheter for f.eks. å gjøre sikkerhetsvurderinger av personer som søker asyl. Som en kontrast til det umiddelbare ved kommunikasjon via sosiale medier, har prosjektet også identifisert dilemmaer som nasjonale myndigheter møter, i balansegangen mellom hemmelighold rundt sensitiv informasjon og ønsket om mer direkte og åpen kommunikasjon om nasjonale trusselvurderinger. Nettsiden: http://www.prio.org/Projects/Project/?x=1110

Risk communication comprises a range of processes, from collecting, processing and analyzing information about risks, to the dissemination of risk information to different audiences. Taken together, these risk communication processes contribute to determi ning what is in fact considered as a risk, and participate in the construction of a society?s understanding of its own security. Yet, because of rapid developments in communication technology and a general digitalisation of information, the function of ri sk communication has recently undergone comprehensive changes. The way information is constituted, verified, legitimated, and transmitted has become more instantaneous and diffuse. Whereas a decade ago news media and governmental bodies could consider the mselves the sole actors in shaping how threats and crises were understood and dealt with, new actors and new communication technologies have changed this picture in ways we as yet do not fully understand. The assurance of discrete and verifiable sources o f information, a pillar of modern democratic governance, is confronted by new and increasingly varied sources of information. The rise of participatory and social media allows for new modes of defining and exchanging information about risk, and offers pla tforms to various actors and communicators. By mobilising partners from Norway, Europe and North America, the DIGICOM project will explore the hypothesis that digitalisation, the integration of digital technologies into everyday life, has not only impact ed risk communication, but that is still transforming it. DIGICOM focuses on the promises and pitfalls of the digitalisation of risk communication.