Designing Effective Management Systems for Aquaculture: Innovation and Sustainable Development

Norge ønsker å være verdens ledende oppdrettsnasjon med vekt på forutsigbar og bærekraftig vekst i havbruksnæringen. For å sikre bærekraftig og konkurransedyktig vekst må næringen evne å løse miljøutfordringene gjennom kontinuerlig innovasjon. I dette prosjektet ser vi på hvordan ulike virkemidler og forvaltningssystemer påvirker bærekraft og innovasjon i oppdrettsnæringen i Norge. Vi starter med å analysere det nasjonale og internasjonale rettslige rammeverket for havbruksnæringen i Norge. Hvordan påvirker denne blandingen av virkemidler miljøinnovasjon i næringen? Så ser vi nærmere på hvilke strategier for miljøinnovasjon næringen selv velger; idet de forholder seg til en kompleksitet av direkte lovpålegg, markedsbaserte virkemidler og frivillige ordninger (sertifisering). Endelig ser vi på potensialet for synergieffekter i valget mellom ulike målsettinger og virkemidler i oppdrettsnæringen. Denne kunnskapen blir gjort tilgjengelig for brukerne slik at forvaltningssystemet mer effektivt kan bidra til å stimulere miljøvennlig teknologi og vekst i oppdrettsnæringen. Her viser forskningsresultatene tegn til at den offentlige reguleringen er sentral i forklaringen av selskapers motivasjon for ASC. Det er videre tegn til at ikke-statlige organisasjoner har vært viktige i å forme selskapers motivasjoner ved å presse og samarbeide med selskapene. Det viser seg at den inkluderende etableringsprosessen er en motivasjon for sertifisering. At kravene er oppnåelige, men omfattende har også vist seg å være sentralt. Til slutt viser studien tydelige tegn til at det er forhold i markedet som former selskapenes motivasjon. Dette handler om pristillegg og markedstilgang. En annen forskningsrapport konkluderer med at det er juridisk rom for å anvende grunnlovens paragraf 112 for å øke beskyttelsen av villaksen mot skadevirkninger fra oppdrettsnæringen, dersom myndighetene unnlater å innføre tilstrekkelige vernetiltak. Utviklingskonsesjonsordningen, med sin tydelige innretning mot teknologiutvikling i form av prototyper og testanlegg, utstyrsinstallasjon og fullskala prøveproduksjon, legger opp til en prioritering av mekaniske løsninger. Hvorfor har ikke flere aktører satset mer i retning biologiske eller genetiske løsninger? Arbeidet med avl og genetikk har vært forutsetningen for at oppdrettsbransjen utviklet seg til det eventyret det ble. En luseresistent laks ville løse mange av bransjens luseproblemer samtidig som genetisk innovasjon også redusere hovedproblemet ved rømming, ved å videreutvikle en fullverdig, steril laks, som ikke truer villaksens genetiske sammensetning. Gjennom utviklingskonsesjonsordningen har myndighetene i stedet satset utelukkende på storstilte, mekanisk innovasjonsprosjekter. Utviklingskonsesjonene har vært ettertraktet, ettersom de kan omgjøres til ordinære konsesjoner for 10 millioner kroner etter gjennomføring. For å legitimere en så generøs subsidiering som utviklingskonsesjoner representerer, bør teknologiene også representere felles goder som høyst sannsynlig ikke ville ha blitt tilstrekkelig finansiert og satset på uten statlig inngripen. ASC-merking av laks er langt på vei utilgjengelig for norske konsumenter. Forskningsfunn tyder på at denne merkingen har vært forbeholdt områder uten betydelige luseproblemer.

The Norwegian development licenses are oriented towards mechanical and large-scale technological innovation rather than genetic innovation, i.e. breeding strategies that represent the basis of the successful salmon sector. If genetic innovation would result in a near to fully lice-resistant roe, the sea lice problem could have been resolved without increased consolidation and international competition. Lice-resistance is a cumulative trait, which is a main benefit of genetic innovation, adding to the environmental and public good character of this type of innovation. This has been neglected in the current policy-mix with development licenses. The research indicates that there is an unemployed scope in the government policy mix for utilising the genetic route in enhancing sustainable innovation. As evident from this final report, these findings have been presented to and discussed With broad audiences of user groups through seminars and media coverage, spurring much attention.

The Norwegian government aspires to make Norway the world's leading seafood nation through predictable and environmentally sustainable growth in the aquaculture industry. Safeguarding future sustainability, growth and competitiveness depends on the industry?s ability to solve a range of environmental challenges through continuous innovation. This project aims to analyze how regulations and management systems affect innovation and sustainability in the Norwegian aquaculture industry. We will first analyze core public regulations pertaining to Norwegian aquaculture production. Key issues involve how laws and regulations applying to aquaculture activities are coordinated through institutions and government agencies, the interaction and conformity of domestic regulations with Norway's obligations under international law, and the extent to which the current mix of policy instruments stimulates environmental innovation. Second, we will examine corporate environmental strategies and responses to command-and-control legislation, market-based instruments, information-based approaches, and voluntary instruments such as certification. This enables an analysis of how different corporate strategies can be explained through a demand-side ?market pull? and/or a supply-side ?technological push? for innovation. Drawing on these results, we will build an economic model of innovation in the aquaculture industry and compare the effects of existing regulatory systems with the likely effects of other regulatory systems. Third, we will examine potential trade-offs and synergies between different policy goals and criteria, policy instruments and strategies in the Norwegian aquaculture sector. This provides a basis for drawing lessons for how management systems can be made more effective in stimulating sustainable innovation and aquaculture production.