Factors affecting organisations` ability to participate and achieve EU-funding: Evidence from the Norwegian R&D sector

EU satser på forskning og innovasjon, men hvem får delta? I sin doktorgradsavhandling utforsker Enger hvilke underliggende prosesser som påvirker mulighetene til å vinne frem i konkurransen om forskningsmidler til internasjonale samarbeidsprosjekter under EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020. Avhandlingen har et særlig fokus på offentlig finansierte forskningsinstitusjoner. Engers avhandling viser at for å lykkes må de enkelte forskningsinstitusjonene foreta en rekke valg som påvirker sjansene for finansiering, for eksempel av samarbeidspartnere. I hvilken grad de lykkes blir i all hovedsak bestemt ut fra hvilket utgangspunkt de har av interne ressurser, faglig rennomme og produktivitet samt tilgang til sentrale samarbeidsnettverk - et utgangspunkt som gradvis forsterkes til å utgjøre et konkurransefortrinn. Bakgrunnen for avhandlingen er at forskere i økende grad utsettes for krav om å konkurrere til seg forskningsmidler på internasjonale arenaer. Ny kunnskap og innovasjon blir ikke lenger utviklet avsondret fra omverden, men på tvers av landegrenser og fagområder. Europeiske land, og Norge inkludert, investerer store ressurser på å fremme forskningssamarbeid på tvers av Europa. Det skal skapes ny kunnskap, arbeidsplasser og sikres økt verdiskapning og velferd. I dette forskningssystemet fordeles ikke ressursene likt, men etter konkurranse. Enkelte er mer effektive enn andre og evner å ta til seg brorparten av ressursene uten at vi egentlig har visst hvorfor. Når et nytt og enda mer kostbart forskningsprogram skal etterfølge det nåværende i 2021 er det på tide å ta lærdom av erfaringene og justere politikken deretter. Forutsetningene til hvem som vinner forskningsmidler vil aldri være like, men EU kan sørge for at konkurransevilkårene ikke forsterker en skjevdeling av ressursene. Det samme gjelder det nasjonale virkemiddelapparatet som kan bidra til å løfte sine egne forskningsinstitusjoner der utgangspunktet er dårligere enn i andre land. Resultatene fra Engers avhandling er publisert i to internasjonale tidsskrift: Science and Public Policy (2018) og Scientometrics (2016). Den tredje og siste artikkelen er foreløpig under fagfellevurdering i Science and Public Policy.

Prosjektet har hatt direkte innvirkning på kompetanseheving innad i virksomheten som har finansiert prosjektet. Det har også bidratt til å etablere kunnskap om og praksis for gjennomføring av offentlig sektor PhD-kanditater i virksomheten. På det faglige planet har prosjektet potensial til å bidra til en dypere forståelse av deltakelsesdynamikken i store internasjonale forskningsprogram, spesielt EUs program for forskning og innovasjon. En bedre forståelse av hva som kreves for å søke og vinne gjennom i konkurransen om midler kan ha betydning for hvordan fremtidige deltakere orienterer seg i prosessene rundt etableringen av samarbeidskonsortier. Prosjektet tegner også flere klare anbefalinger på nasjonalt og europeisk nivå som vil kunne bidra til å utjevne urimelige forskjeller i konkurransefortrinn, men også hvordan nasjonale aktører sammen med sektorene kan utnytte mekanismene som er avgjørende for å lykkes i konkurransen om midler.

I 2014 lanserte regjeringen strategien for Norges forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU. Strategien tegner et ambisiøst mål for deltakelsen i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, og European Research Area (ERA). Et overordnet mål er å øke returandelen til norske forskere fra 1,67 pst. under det forrige rammeprogrammet til 2 pst. Som følge av betydelig større budsjetter under Horisont 2020, vil et slikt mål kreve en aktivitetsvekst på om lag 60 pst. For å nå målet har regjeringen utarbeidet strategien med 49 ulike tiltak for økt deltakelse. Selv om graden av deltakelse og returandeler fra utlyste midler til forskning og innovasjon i EUs programmer er godt kjent, vet en derimot svært lite om hvilke faktorer som bidrar til at ulike organisasjoner søker og oppnår finansiering. På dette feltet er forskningen svært mangelfull, spesielt i en norsk kontekst. I lys av dette kunnskapsgapet vil doktorgradsprosjektet søke henimot å avdekke ulike faktorer som bidrar til og hindrer deltakelse i forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU. Prosjektet vil spesielt vurdere effekten av nasjonale virkemidler og programmer som mobiliserende for økt deltakelse. Merverdien av prosjektet er ikke begrenset til forskningsfeltet i seg selv, men vil være av betydelig verdi for Kunnskapsdepartementets arbeid med forskningspolitiske utfordringer og oppfølgingen av EU-strategien. Prosjektet stiller et bredt, likevel originalt, forskningsspørsmål om hvilke faktorer som bidrar til at norske organisasjoner evner å søke samt oppnå finansiering fra EUs forskningsprogrammer på flere strukturelle nivåer.