Helleristningene i Alta: Geologien, estetikken og figurene
Verdensarven Bergkunsten i Alta består av tusenvis av figurer, de fleste av dem helleristninger, som ble laget for mellom 2000 og 7000 år siden. Det er den største samlingen med bergkunst knyttet til forhistoriske jakt og fangstsamfunn i Nord-Europa, og med noen få unntak finner man dem på fire forskjellige steder innerst i Altafjorden. Helleristningene ble trolig laget i strandsonen, men de ligger nå et godt stykke oppover i terrenget, ettersom landet har hevet seg etter istiden. Helleristningenes utseende har forandret seg siden de ble laget, på grunn av Siden helleristningene ble oppdaget på 1970-tallet har bergkunstforskere jobbet med å dokumentere, analysere, systematisere og datere dem, og de har blitt knyttet til samfunn, ressurser og økonomi, men kanskje først og fremst til ritualer, religion og jaktmagi.
I denne nye analysen og revurderingen av helleristningene, er estetikk et sentralt begrep. Estetikk er i denne sammenhengen ikke knyttet til kunst eller skjønnhet, men snarere til den mer opprinnelige betydningen av begrepet, nemlig til hvordan vi oppfatter og erkjenner både omgivelser og enkeltobjekter med sansene, og i dette tilfellet, særlig med øynene. De estetiske egenskapene til både figurene og bergflatene de er laget på, har dannet utgangspunktet for undersøkelser og analyser. En slik innfallsvinkel har gitt en rekke nye ideer til hvordan man kan tilnærme seg helleristningene i Alta, og alternativer til hvordan de kan forstås.
Gjennom feltarbeid og geokjemiske undersøkelser sammen med geoarkeolog Per Storemyr har geologien i noen av helleristningsområdene i Alta blitt undersøkt, og vi sannsynliggjorde at bergflatene helleristningene ble laget på i Jiepmaluokta opprinnelig var dekket av et rødlig lag som senere forsvant da berget ble tilgrodd av lav. De lyse helleristningene ville vært synlige over lang tid, men naturlige prosessers påvirkning fjernet etter hvert denne kontrasten. I dag presenteres helleristningene med rødmalte figurer på lysegrått berg.
Også figurmaterialet ble analysert, og deler av det dokumentert og systematisert på nytt. Analysen viste at den etablerte og daterte inndelingen av helleristningene, selv om den på mange måter fortsatt er gyldig, kanskje ikke er så stram som man tidligere antok, og kan justeres og nyanseres. Den store variasjonen i figurmaterialet innenfor fasene, og likheter mellom dem, understøtter dette.
Et viktig spørsmål i bergkunstforskningen har vært hva meningen med helleristningene var, og i de fleste tolkningene vektlegges mulige symbolske og rituelle betydninger, og helleristningenes plassering eller utseende forstås sjelden som tilfeldig. I denne avhandlingen foreslås det at helleristningene kan forstås som det de forestiller, og at utførelsen av dem kan ha vært spontane uttrykk for kreativitet. Kanskje helleristningene handlet om hva folk brydde seg om, i naturen og i det livet de levde. En slik direkte tilnærming til betydningen av helleristningene kan også brukes for å gjøre dem tilgjengelige for folk, og formidlingen av dem mer demokratisk.
Autentisitet, altså ekthet eller opprinnelighet, er et sentralt begrep i kulturminneforvaltningen, men det at umalte helleristninger ikke er så godt synlige til tider, anses som et problem. Det er derfor moderne maling fortsatt finnes på en god del helleristninger i formidlingsøyemed. Det er ikke noe som tyder på at helleristningene ble malt opp for å bli synlige da de ble laget, og de var godt synlige i utgangspunktet. Den autentiske verdien som ligger nettopp i helleristningenes aldringstegn, kan fremheves som noe viktig og positivt. Hvis man får til dette, kan det lette prosessen mot å få fjernet det fremmedelementet som malingen på en del av helleristningene utgjør, og gi disse helleristningene tilbake sine autentiske verdier.
Bakgrunnen for prosjektet var en ide om å undersøke egenskaper ved bergkunsten, og spesielt ved geologien, som kan ha hatt betydning både for bergkunstens tilblivelse og plassering, og vår nåtidige forståelse, formidling og forvaltning av den. En større oppmerksomhet mot bergkunstens geologi og estetikk har ført til ny kunnskap om feltenes tilstandsutvikling som kan utnyttes i bevarings- og vedlikeholdsstrategier, og kan ha overføringsverdi til andre bergkunstlokaliteter. Samtidig har det også gjennom prosjektet blitt tydelig at hvert bergkunstfelt har forskjellige naturlige og geologiske egenskaper, og at bevaringsstrategiene må utvikles ut fra de enkelte feltene naturlige miljø. Prosjektets hovedanliggende, geologien og estetikken, har også relevans for hvordan bergkunsten kan forstås. Denne kunnskapsutviklingen på to forskjellige fronter kan også gi opphav til en fornyelse av hvordan bergkunsten formidles.
Den omfattende nye dokumentasjonen av flere av helleristningsfeltene i Alta har en nytteverdi i seg selv som grunnlag for videre forskning, som også kan benyttes av forskere fra andre institusjoner gjennom Verdensarvsenter for bergkunst – Alta museums digitale bergkunstdatabase. Gjennom dette arbeidet har også nye dokumentasjonsmetoder blitt prøvd ut, hvilket har verdi både for virksomheten selv, og som grunnlag i generelle diskusjoner omkring bergkunstdokumentasjon.
Forskningen på helleristningene i Alta har vært dominert av datering og faseinndeling, samt tolkninger omkring ressursutnyttelse, kontakt mellom folkegrupper, sammenhenger mellom mikrolandskap i bergflater og figurer, og ritualer og tro. Mindre fokus har det vært omkring hvordan helleristningene så ut i sin samtid for dem som lagde dem og brukte dem, og hvilken rolle dette kan ha spilt for menneskene og samfunnene de hørte hjemme i. Forskjeller mellom hvordan de fremsto opprinnelig og hvordan de ser ut nå, kan også spille en rolle for hvordan vi som betraktere og fortolkere av bergkunsten oppfatter den i dag.
Helleristningene i Alta ble laget over et tidsrom på 5000 år. Det er sannsynliggjort at de ble laget i fjæresonen. På grunn av landhevningen etter siste istid ligger ristningene i dag på ulike høyder over havet. Helleristningene er også spredt over flere lokaliteter med forskjellige bergarter. Bergflatene på lokaliteten Hjemmeluft fremstår i dag som grålig. I den vegetasjonsfrie fjæresonen er imidlertid svabergene dekket av en rødbrun ferniss, som ved geokjemiske analyser viste seg å bestå av bl. a. jern. Når bergflatene p.g.a. landhevingen forlater fjæresonen, vil jernet av forskjellige årsaker vaskes bort. Med andre ord, da ristningene ble laget var kanskje berget rødlig, ikke grått som i dag.
Kåfjordfeltet med 1500 ristninger ligger tre kilometer i luftlinje fra Hjemmeluft. Bergarten her er forskjellig fra Hjemmeluft, men er konsentrert til en smal stripe med rødgrønn omdannet leirskifer, som danner en slående bakgrunn til de hogde figurene også i dag. Sammenhengen mellom de geologiske særtrekkene i Hjemmeluft og Kåfjord har så langt ikke blitt undersøkt.
Hovedmålet med dette prosjektet er å undersøke om svabergene i fjæra i Hjemmeluft helt siden istiden har hatt den rødbrune fernissen, og hvilken rolle disse estetiske kvalitetene til bergartene i Hjemmeluft og Kåfjord har spilt for at man har valgt å lage så mange helleristninger nettopp her