When poverty meets affluence: Migrant street workers in Scandinavia
Etter at Romania ble EU-medlem i 2007, har en jevn strøm fattige rumenere kommet til Skandinavia for å livnære seg av tigging, bladsalg, løsarbeid, gatemusikk, flaskepanting og kriminalitet. De fleste tiggere identifiserer seg som rom eller sigøynere, den fattigste og mest marginaliserte folkegruppen i Europa. Denne nye typen migrasjon har vært en uintendert, og politisk sterkt uønsket bieffekt av det europeiske regimet for fri bevegelse av arbeidskraft, og tiggernes svært synlige tilstedeværelse har vakt opphetet debatt og sterke følelser. Fafo har kartlagt denne migrasjonsstrømmen med utgangspunkt i en omfattende survey blant tilreisende rumenere i Oslo, Stockholm og København, kvalitative intervjuer med migranter og hjelpeapparatet, flere runder med feltarbeid i sentrale avsenderregioner i Romania, samt analyser av politiske dokumenter. Sentrale spørsmål har vært: Hva er de underliggende drivkreftene for tiggermigrasjonen? I hvilken grad er tiggere utsatt for utnytting og menneskehandel? Hvordan har de Skandinaviske landene respondert på denne migrasjonen? Hva er de særskilte metodiske utfordringene ved å forske på marginaliserte grupper som tiggere?
Internasjonal migrasjon krever mye ressurser, likevel har svært marginaliserte grupper etablert reiseruter mellom Romania og Norge, helt utenfor det formelle arbeidsmarkedet, og uten tilgang til hjelp fra velferdssystemet. Analysene peker mot tre ulike forklaringer på at tiggermigrasjon har blitt en utbredt strategi i deler av den rumenske rombefolkningen. For det første har utviklingen i Romania etter kommunismens fall ført til en stadig sterkere økonomisk marginalisering av Rom-befolkningen, som i dag har få alternative kilder til livsopphold. For det andre kan migrasjonen knyttes til en særskilt sosial organisering innad i Rom-samfunnet som muliggjør kollektiv mobilitet under ekstremt vanskelige kår. For det tredje et strengt moralsk skille mellom Rom og majoriteten, og en form for «opposisjonell identitet», som beskytter mot skam og stigma forbundet med aktiviteter som majoriteten ser ned på. Til sammen har dette resultert i behov, evne og vilje for å utnytte marginale ressurser under krevende omstendigheter.
Fattigdom og marginalisering gir økt sårbarhet for utnytting, og rom er overrepresentert blant ofre for menneskehandel. Med utgangspunkt i norsk menneskehandelslovgivning har vi analysert makt- og sårbarhetsrelasjoner i form av kontroll over og avhengighet av ressurser som tiggere trenger, som informasjon, lån og transporttjenester, tiggeplasser og trygge steder å sove, samt emosjonell og sosial beskyttelse og støtte. Funnene viser hvordan ressursene som tiggerne trenger vanskelig lar seg monopolisere, samtidig som tette familienettverk og vilje/evne til å leve under kummerlige forhold reduserer avhengigheten av eksterne aktører. Avhengigheten av tette uformelle relasjoner kan til gjengjeld øke sårbarhet for utnytting innad i familie og nettverk. Mange er i en ekstremt sårbar situasjon, men flertallet av tiggere kan neppe betegnes som ofre for menneskehandel.
Politisk har tiggermigrasjon vist seg særlig krevende å håndtere i de Skandinaviske velferdsstatene, hvor en institusjonell logikk om klare grenser mellom insidere og outsidere og omfattende sosialpolitiske rettigheter kolliderer med EUs regelverk for fri bevegelse uten sosiale rettigheter. I alle tre landene har diskusjoner om tiggermigrasjon stått i et spenningsfelt mellom en sosialpolitisk og en kriminalitets-politisk forståelsesramme. Landene har imidlertid landet på vidt forskjellige politiske tilnærminger og virkemidler - der den sosialpolitisk forståelse står sterkest i Sverige, mens den kriminalpolitiske forståelsen står sterkest i Danmark, med Norge i midten. De ulike tilnærmingene er dels formet av den generelle innvandringsdiskursen - dels av statusen til løsgjengerlovgivningen da de nye tiggerne først ankom. Samtidig viser analyser av stortingsdebatter at alle tre landene har beveget seg i retning av en kriminalitetspolitisk forståelsesramme. Analyser av migrantenes egne tilpasninger tyder på at den ulike mottakelsen i de tre landene - fra relativt åpent i Sverige til svært fiendtlig i Danmark - kan ha påvirket både seleksjonen av migranter og deres tilpasning til livet på gata på en måte som kan ha forsterket pre-eksisterende forskjeller.
Studier av denne typen marginaliserte migrantpopulasjoner reiser metodiske utfordringer, både med tanke på utvalgsrammer og representativitet i surveyer, og med tanke på tillit og tilgang til troverdig informasjon gjennom intervjuer. Prosjektet har bidratt med ny kunnskap om både bruk av respondentdrevet utvalgstrekking i marginaliserte populasjoner og om utfordringene ved intervjubasert forskning i populasjoner med lite tillit.
Prosjektet har generert solid forskningsbasert kunnskap om et felt med mye offentlig oppmerksomhet, og hvor debatten i stor grad har vært basert på myter og ubegrunnet synsing.
Det er likevel verdt å bemerke at sammenliknet med andre kunnskapsfelt (hvor vi opplever stor pågang fra brukere) så har det vært påfallende lite interesse for denne kunnskapen fra myndigheter og offentlighet.
Prosjektet har forøvrig resultert i produktivt samarbeid med svenske og rumenske forskningsmiljøer, som har resultert i nye prosjekter.
This is a study of migration for street work in Scandinavia, focusing on the reasons for and the organisation and consequences of migration, as well as the variation in policy responses in the three countries.
The analysis will build on an existing, unique survey of 1,269 Romanian street workers in the three Scandinavian capitals, drawing on Respondent-driven sampling, a sampling method that provides representative estimates for hard-to-reach populations. The survey data will be complemented with existing and planned qualitative interviews conducted in Romania and the Scandinavian capitals.
Our study is the first large-scale, comparative, mixed-methods project in its field, describing what happens when ethnically and socio-economically marginalized populations from new EU member states meet the social policies of affluent Scandinavian welfare states. In addition to producing highly policy-relevant knowledge about migration practices and outcomes for Roma and other Romanian street workers, the study will contribute to the literature on migration and integration. As an example of mobility out of and into severe marginalization, it represents an extreme case that may challenge or strengthen existing theories in the field. The study draws on three main approaches; first, we will approach the mobility of street workers from the perspective of the country of origin, mapping how migration decisions are made, in light of dominating cultural repertoires and normative evaluations of mobility. Second, we will investigate the economic sociology of street work, including its social organisation and the migrants' adaptations to existing policies and institutional contexts. Third, we will approach the development of policy and institutional responses to migrant street workers, by investigating how this mobility is presented as a problem in public discourses, and how this is reflected in policies in each country.