Unruly Heritage: An Archaeology of the Anthropocene

Begrepet kulturarv har for de fleste en positiv mening. Vi forbinder det gjerne med verdsatte gamle ting og tradisjoner. Men hva med all den arven som ikke er ønsket? Som minner etter krig og terror, moderne ruinlandskap, ødelagt natur, eller strender fylt av søppel. Hvorfor er det bare den «gode» fortida, de tiltalende kulturminnene, som favnes av begrepet kulturarv? Forskningsprosjektet Unruly Heritage tar opp nettopp dette og spør hva som skjer om vi lar kulturarv også omfatte de brysomme og ubehagelige tingene? Hvordan vil det påvirke vår forståelse av hva kulturarv er? Og hvilke følger kan det få for vår kollektive erindring og for spørsmål knyttet til fortidas betydning og pedagogiske verdi? Dette er et «samtidsarkeologisk» prosjekt. Det betyr at vi anvender arkeologiske metoder og tankesett til å forstå forhold i nåtid og nær fortid. Som i arkeologien ellers er det tingene som står i fokus, men her er forhistoriske ruiner og gravhauger erstattet med industriruiner og forlatte boligkompleks, steinøkser og sverd med ilanddrevne ketchupflasker og annet moderne søppel. I prosjektet inngår det flere delstudier, der blant annet strandsøppel, samtidsruiner og krigens arkeologi sentralt. PhD-stipendiat Geneviève Godin studerer strandsøppel som uttrykk for det hun kaller «det mislykkedes arkeologi». Søppel er ting som i vår forstand har feilet eller har mistet verdi. Med inspirasjon fra skrekkgenren i film og litteratur er et sentralt perspektiv hvordan det søppelet som skylles i land på våre strender kan sees som en form for monstre. Gjennom å være løsrevet fra menneskelig kontroll, men også som konsekvens av deres enorme omfang og spredning, lar disse forlatte tingene seg vanskelig innpasse i våre tradisjonelle fortellinger og forståelser. Ved å kombinere arkeologiske tilnærminger og skeiv (queer) teori, forsøker hennes forskning å finne andre uttrykk for den uunngåelige og komplekse sammenfiltringen som i økende grad vil finne sted mellom mennesker og disse antropocene «monstre». Postdoktor Stein Farstadvoll har fortsatt sin forskning på piggtråd fra andre verdenskrig i Norge. På tross av rydding og gjenbruk ligger det fortsatt igjen piggtråd etter nazistenes okkupasjon. I kraft av å ha overlevd utgjør den en tvetydig og uregjerlig kategori som belyser konflikten mellom en materiell arv som er skadelig men som også utgjør en viktig kilde til innsikt i og opplevelse av hva krigen også innebar utover de store historiske fortellingene. Slik sett gir piggtråden utfordringer for dagens og fremtidens kultur- og naturminneforvaltning. Skal den fjernes, overlates til seg selv, eller skal den bevisst bevares? Ett annet men lignende paradoks ligger til grunn for forsker Torgeir Rinke Bangstads fortsatte studier av «giftig kulturarv», som tar for seg de uforutsette konsekvensene av bruken av giftige kjemikalier i museal konservering av bygninger og gjenstander. Omfanget av denne problematikken har i liten grad vært studert i kulturarvsforskningen, og føyer nok en viktig dimensjon til vår forståelse av «uregjerlig kulturarv». PhD-stipendiat Anatolijs Venocevs har avsluttet sine undersøkelser av den moderne gruvedriftens arkeologi i Labrador, på Kola, og i Sør-Varanger. Viktig her er hvordan ulike kombinasjoner av drift (fortsatt drift, forventninger om ny drift, og opphør av drift) kommer materielt til uttrykk i de tre områdene. Et interessant funn er hvordan ruiner og avfall etter utsatt eller opphørt drift reaktiveres til nye formål og dermed åpner for alternative forståelser av gruvedriftens «etterliv». Sammen med sin russiske kollega Svetlana Vinogradova har prosjektleder Bjørnar Olsen forsket på Sovjet-tidas materielle kulturarv i Russland med utgangspunkt i den lille byen Teriberka øst for Murmansk. Inntil nylig var nesten alt av bygningsmasse og annen infrastruktur fra sovjettida, og byen framsto på mange vis som et sovjetisk sted i en erklært post-sovjetisk tid. Et viktig spørsmål i forskningen deres er hvordan en slik bestandig materiell virkelighet motvirker og forsinker historiske skiftninger og følgelig problematiserer forståelsen av fortida som avsluttet. Et annet spørsmål er hvordan denne gjenstridige materielle fortida påvirker de som bor her, deres erindringer, dagligliv og forventninger til framtida. De siste tre årene har det skjedd omfattende endringer i Teriberka med sanering av bygg fra Stalin-tida, veiarbeid og tilrettelegging for turisme. Pandemien og krigsutbruddet har imidlertid forhindret at denne endringen har kunnet bli studert nærmere . Unruly Heritage-prosjektets problematisering av skillet mellom kulturarv og søppel har fått mye publisitet og oppmerksomhet, ikke minst gjennom utstillingen ARV. Utstillingen tar utgangspunkt i vår forskning og ble laget i samarbeid med kunstner Joar Nango. Etter at utstillingen ble åpnet i Tromsø i 2018, har den blitt vist i Berlin (2019), Hammerfest og Sortland (2020), og i Alta (2022). Utstillingen vises nå på Bodø bymuseum (2022-23)

-

According to UNESCO's definition, heritage is "our legacy from the past, what we live with today, and what we pass on to future generations". While exemplary inclusive, it is hardly made out of concern for the fact that our legacy is becoming increasingly mixed and messy: melting glaciers, archipelagoes of sea-borne debris, ruining metropolises, industrial wastelands, sunken nuclear submarines, toxic residues in seals and polar bears. Actually, our legacy has become so conspicuously manifest that it has been claimed diagnostic of a new geological epoch, the Anthropocene. While this palpable legacy has triggered debate within the heritage field, it has yet not led to any profound rethinking of heritage itself. Conceptualized only as a threat to heritage, not as heritage, the traditional understanding of heritage as an exclusive reserve of valued things and traditions safely persists. Thus regardless of the haunting omnipresent legacy we inevitably live with, "our" heritage continues to be cleansed of "bad" matter, obnoxious and abject things. Unruly Heritage takes another position. It claims that the current "clash" between prevailing conceptions of heritage as something confined, wished for and thus worth saving, and an unruly past ignoring such work of purification, urges a reconsideration of strategies and rationales for how to "deal with" heritage. Based on extensive field studies of modern ruin landscapes and sea-borne costal debris, the aim is to develop alternative, less anthropocentric and more ecologically adept heritage understandings. Hence, what this project undertakes to explore is possible outcomes of exposing heritage also to the masses of neglected and unwanted matters we pass on and live with. How does it force us to rethink memory, what ethical questions arise, and how can a notion of care be applied to these hybrid assemblages?