Sustainable cattle production on roughage

Kartlegging av utmarksbeiter med en stor bredde av ulike naturtyper i ammekubesetninger ble publisert (rapport) i 2018. Resultatene ble benyttet videre i Delmål 2. Rapporten «Kjøtfe på utmarksbeite» (ISBN 978-82-17-02559-7) beskriver ressursgrunnlag og ledig kapasitet for husdyrbeiting i hver AK-sone (Delmål 2). Hele 46 % av de totale fôrressursene i norsk utmark er uutnyttet. Best beiter finnes i AK-sone 6, som også har høyest ledig kapasitet sammen med AK-sone 5A. For å identifisere ubenyttede jordbruksarealer ble PT data koblet sammen med arealressurskart (AR5). Arbeidet er beskrevet i rapport (ISBN 978-82-17-02365-4). Ca. 1,491 mill daa er trolig ute av drift i Norge, hvorav 57 prosent maskinelt høstbart og resten innmarksbeiter. Av dette er 1,1 mill. daa lokalisert i AK-sonene 5A, 5B, 6 og 7 samlet, som tilsier at økt produksjon av storfe bør komme her. Nivå av 200 dg vekter for storfe i utmark er kartlagt med data fra gårder med god geografisk spredning (ca.400) registrert i Storfekjøttkontrollen (SFK). Dataene ble koblet mot PT-data. 75 prosent benyttet utmarksbeite i snitt, med størst andel i AK-sone 6 (96 %), fulgt av sone 5B (83 %) og sone 5A (60 %). 200 dg vektene var hhv. 286 kg, 280 kg og 275 kg i de tre sonene. Sammenliknet med landsgjennomsnitt for 200 dg vekt (282 kg), bekrefter tallene at svært god kalvetilvekst kan oppnås på utmark i disse AK-sonene. Beregninger av potensial for grovfôrbasert storfeproduksjon i AK-sonene 5-7 må tilpasses dyrenes fôrkrav gjennom hele året, dvs. hensynta behov både for fulldyrkede arealer og de lokale fôrressursene i utmark. Det er forutsatt et årlig fôrbehov på 6000 FEm pr. ammekuenhet (kyr og ungdyr) i beregningene, basert på produksjon med lett kjøttrase. Dette dekkes av vinterfôr og ugjødslet innmarksbeite og avlinger (FEm/daa) tilpasset hver AK-sone, samt 20 % kraftfor/kuenhet. Potensialet i utmark kommer i tillegg. Det ledige fôrgrunnlaget i utmark gir plass til et betydelig høyere antall ammekyr m/kalv i disse AK-sonene enn det ledige arealgrunnlaget til vinterfôr i disse sonene. Det er med andre ord mer enn nok utmarksbeite til rådighet. Reduksjon i arealbruk årene 2000-2018 (SSB), sammenholdt med tidligere kartlagte arealer ute av drift i AK-soner 5A, 5B, 6 og 7 gir realistiske anslag på potensialet. Resultatene viser at det med basis i arealer som har gått ut av drift i disse årene kan være mulig å øke produksjonen med ca 20 000 ammekuenheter i AK-sone 5 (A og B), 4000 kuenheter i AK-sone 6 og ca. 1000 kuenheter i AK-sone 7. Produksjonspotensialet for storfekjøttproduksjon i disse sonene er da ca 6000 tonn storfeslakt. Inkludert arealer som har gått ut av drift tidligere enn år 2000, er teoretisk potensiale hhv. 10 000 (AK-sone 5A og 5B), 8000 (AK-sone 6) og 2000 (AK-sone 7) ammekuenheter i tillegg, som tilsvarer ytterligere 5 000 tonn slakt. Beregninger for utslipp av klimagasser i ulike produksjonssystemer er avsluttet. Flere analyser med ulike forutsetninger viser at moderat melkeytelse og større andel kjøtt fra melkekyr reduserer utslipp, men avhenger av totalt volum av melk og kjøtt. En realistisk økning i grovfôrkvalitet gav 15-20 % reduserte utslipp pga. bedre tilvekst og lavere slaktealder. Gårdsmodeller er benyttet i analyser for å beregne klimagassutslipp fra ulike produksjonsformer; i 27 ammekubesetninger (ekstensiv/intensiv drift, tre raser) i AK-sonene 1, 3, 4, 5A og 6, og 7 NRF besetninger med kombinert melk/kjøttproduksjon på okser/kastrater i sone 5A og 6. Resultatene viste at valg av produksjonssystem eller storferase i liten grad var avgjørende for klimagassutslipp i forhold til management og driftsgrunnlag (grovfôrkvalitet, gjødselhåndtering, energiforbruk etc). Resultatene viste at det er mulig å oppnå like lave utslipp pr kg slakt fra NRF kastrater som fra NRF okser. ICBM-modellen for karbonbinding i jord (benyttes i Holos-modellene), kan gi feil estimater brukt til jordtyper med høyt innhold av organisk stoff, som på utmarksbeiter. Det kreves mer forskning for å tilpasse modellen til norske forhold. Innledende analyser av fellesgoder knyttet til beitedyr ble utført bl.a. ved hjelp av ulike kart- og satelittdata med fokus på sammenheng beitetrykk og gjengroing. Vegetasjonsendringer over tid på utvalgte arealer ble analysert og sammenliknet med trender i ant. beitedyr. Andel storfe på utmarksbeite har vært stabil de siste 20 år, men dyrene er nå konsentrert på færre, større gårder i et mer begrenset geografisk område. Dessverre viste disse analysene etter grundig testing at det ikke var mulig å kombinere utmarkskartlegging, PT-data og gjengroingsmodellen (de Wit et al, 2013) på grunn av for dårlig oppløselighet på satelittdata samt korrekte lokaliteter for antall beitedyr. Andre resultater viser at viktige habitattyper og forekomst av rødlistearter er nært knyttet til beiting. Forvaltning av utmarksbeiter er av stor betydning for å ivareta biodiversitet i Norge.

This project has confirmed that the potential for beef production based on outfields and fallow arable land is considerable, and the importance of utilisation of the outfields for biodiversity. Results from this study are expected to provide scientific knowledge to the current discussion among politicians and in the society related to a higher utilisation of domestic feed resources, and may be used as basis for political decisions on natural resource management both on regional and national levels. Results have also been used as a knowledge base in political processes concerning lowered GHG-emissions from the agricultural sector. Activities related to GHG-emissions on the farm level has been especially visible in the close cooperation with the joint agricultural project Climate Smart Agriculture. This project has resulted in 1 PhD thesis, 3 MSc theses, 1 Bachelor and 6 comprehensive reports, significant synergy with an adjacent project, in addition to 4 scientific articles.

Norway has set political goals to increase domestic food production, based on national roughage resources, in line with population growth. The cultivable land area is small, 3 pct. of total land area. Due to the climate, cereals are only grown on one-third, and cultivated grass production, as most important, on the rest of the arable area. In addition, substantial valuable feed resources are localised in outfields, i.e. uncultivated vegetation in the forests and mountains. These areas (140 000 square km) represent a 50 pct. unexploited grazing capacity, corresponding to 0,7 mill. cattle. Thus, the agricultural land area is closely related to ruminant livestock species. Population growth and structural changes in the dairy industry are causative for a 10-15 pct. market undersupply of highly demanded domestic beef. This, combined with political signals of improved self-sufficiency, has raised a need for initiatives to reverse this trend. The project aims to contribute to increased, sustainable food production based on national feed resources by identifying cattle production systems that ensure optimal utilisation of regional grassland and pastures with lowest possible climate impacts. The project goals will be obtained by a combination of approaches which include studies of production efficiency in herds utilising outfields, GPS-tracking of grazing cattle, local vegetation mapping, and quantification of available forage crop and -quality within different regions based on national vegetation maps, herd- and climate data. Alternative production yields and -systems will be modelled and analysed to identify the optimal regional localisation of dairy and suckler cow herds in relation to outfield resources, and GHG-emissions quantified to evaluate which alternatives combines increased food production with lowest possible carbon footprint. Finally, the project will examine how alternative production systems will affect biodiversity and cultural landscapes etc.