The Future is Now: Temporality and Exemplarity in Climate Change Discourses

Det er mange tider i spill når vi snakker og skriver om klimaendringene. Vi ser dagens hendelser i lys av geologiske prosesser. Den historiske utvikling etter 1850 er sentral, det samme er akselererende utslipp etter 1950. I klimakrisen er det dårlig tid hvis vi skal ivareta barn og barnebarns fremtid. Klimaendringene har dessuten virkninger inn i en fjern fremtid. The future is Now har undersøkt dette mangfoldet av tider gjennom casestudier fra A) hverdagskultur, B) mediekultur og C) klimaforskning. Hvordan skiller de særegne temporalitetene ved hvert av feltene seg fra hverandre? Hvordan beveger temporaliteter seg mellom feltene og påvirker hverandre? Prosjektet har undersøkt bruken av tropen «våre barn og barnebarns fremtid» i politiske taler og mediedekning av klimakrisen. Tropen viser hvordan tiden blir regnet i generasjoner, heller enn år. Forholdet mellom nået og fremtiden blir gjort til en symbolsk relasjon mellom foreldre og barn. Barnet representerer fremtiden, og retorisk sett fremhever barnet «vi-ets» ansvar for å handle. Den erfaringsnære tiden får forrang fremfor den lineære og målbare, og familielivet inngår i den poliske argumentasjonen. Oppfatninger av forholdet mellom vær og klima har vært undersøkt med utgangspunkt i nyhetsmediet. I nyheter om ekstremvær møtes klimaforskning, lekmansvurderinger og politikk. For meteorologene blir gjerne ekstermvær sett i lys av generelle endringer i værmønstre på grunn av global temperaturstigning. Fra et lekmansperspektiv kan de meteorologiske betraktningene ligge i bunn, samtidig blir opplevelsen av ekstremværet en måte å leve seg inn i et mulig fremtidsvær på. Det blir en fremtidserfaring, eller en type folkelig værtegn i klimaendringenes tid. I klimapolitisk retorikk blir forskning og hverdagsopplevelser knyttet sammen - forskningen blir brukt for å vise at det blir villere vær i fremtiden, mens de enkelte ekstremværhendelsene blir påminnelser om at noe må gjøres og blir et klimapolitisk argument. Det lokale og konkrete været får dermed globale, politiske implikasjoner. Forholdet mellom den geologiske dyptiden og det klimapolitiske nået har også vært undersøkt. Et utgangspunkt har vært hvordan klimahendelsen PETM for 56 millioner år siden har vært omtalt i klimaforskning, av IPCC og i populærvitenskap. Kunnskapen om PETM er for usikker til å brukes i klimamodeller. Likevel blir PETM betraktet som relevant for å forstå klimakrisen. Hendelsen blir brukt som et eksempler på hvordan fremtiden kan bli. Når en geologisk hendelse blir brukt som et retorisk eksempel, er det langsiktige og naturvitenskapelige verken abstrakt eller universelt. Den dype fortiden får i stedet en moralsk og politisk betydning den ikke har hatt tidligere, som en geohistorisk læremester. Utryddelse av arter er blitt stadig tettere koblet til klimaendringer. Både forskere og aksjonister hevder at vi er inne i «den sjette masseutryddelsen». Vi har derfor undersøkt hvordan forholdet mellom den geologiske tidsskalaen og det politiske nået kommer til syne gjennom begrepet «den sjette masseutryddelsen». I dette begrepet blir den pågående utryddelsen av arter én i rekken av noen få hendelser i den geologiske historien. Samtidig blir mennesket fremstilt som en art som har en iboende evne til å ødelegge andre arter. Begrepet fører med seg tidsmessige uklarheter. Det er tre grunner til det. 1) Den lange geologiske tiden vanskelig å forstå om man ikke er naturviter. 2) Geologien gir selv ikke klare svar på hvor fort en stor masseutryddelse faktisk kan skje. 3) Det er vanskelig å kombinere lange tidsskalaer med de tidsrammene vi vanligvis opererer med i politisk debatter. Prosjektet har også undersøkt forholdet mellom klimakrisen og forventninger til fremtiden. Forventingene kan kalkuleres og modelleres, men for å kunne forstå modellene må de bli kontekstualisert ved hjelp av forestillinger og fortellinger. De fremtidsforestillingene som er i spill, bygger gjerne på to etablerte kulturelle former: klimakatastrofen og et bærekraftig samfunn. Til sammen danner «klimakrisen», «klimakatastrofen» og «et bærekraftig samfunn» en fortelling med to alternative hendelsesforløp. Dette plottet blir brukt i massemedia, politikk og aktivisme. Det former tanker og talemåter inn i et enten-eller. Samtidig blir nåtidens klimakrise gitt dramatisk mening ut fra det forholdet den har til det fremtidige utfallet, som enten katastrofalt eller bærekraftig. Nåtiden blir dermed fremhevet som det avgjørende øyeblikk for menneskehetens, sivilisasjonens og verdens fremtid. Det vil være produktivt med andre fortellingsformer som tankeredskap for å forestille seg verden som ikke er enten-eller: der klimaendringene har skapt store globale problemer, men der verdenssamfunnet likevel kan gå videre, kanskje med annen teknologi og andre økonomiske og politiske systemer enn i dag. Til det trenger vi fantasien og science fiction.

Akademia: Prosjektet har økt internasjonalt samarbeid, særlig med forskere i USA og Sverige. Sluttkonferansen var møtested et der det ble etablert samarbeidsnettverk, og en arena der prosjektet fikk vist seg som et internasjonalt ledende forskningsmiljø. Prosjektpublikasjonene er sitert i internasjonal forskning på tvers av disipliner. Prosjektet har dannet grunnlaget for en tverrfaglig og tverrinstitusjonell forskergruppe som har utviklet et nytt NFR-støttet prosjekt, GARDENING (2021-2025, prosjektnr. 324690)). Sivilsamfunn/beslutningstakere: Prosjektet har tatt sikte på å nyansere forståelsen av klimaendringenes tidsdimensjon, og slik informere den offentlige debatten. Det er for tidlig å si noe sikkert om betydningen. Men utstillingen «Tidens gang» ved Universitetsmuseet i Bergen er har nådd et bredt publikum. Boken Kollaps har fått positiv oppmerksomhet i pressen. Den populærvitenskapelige boken vil komme ut i 2022, og vil bli formidlet til forvaltning og miljøorganisasjoner.

The project will examine the muliple temporalities in climate change discourses. A premise for the project is that our sociocultural present is intertwined with natural historical time, as deep time and deep future, and that we have to study how cultural and natural time are intertwined to get a broader picture of how we approach a climate changed future. Climate change is intrinsically about temporality, time frames, timescales, pace and acceleration. Notions of the Anthropocene in general and of climate change in particular are characterized by a complex interplay between deep time and historical time as well as between the present and the future. In political speech, as well as in mass media and vernacular culture, there seem to be two main timescales present in utterances on the climate changed future: our time (defined as the present and the lifespan of present generations) and family time (defined as the future of our children and grandchildren), while the deep time with a future perspective (termed deep future) is merely an implicit aspect of the discourse. These different timescales rather produce multiple futures, than a future. The project asks how the past, the present and the future intersect and how (our) present time, family time and deep time are intertwined in climate discourses. How is the relationship between these categories of time discussed in climate research, and how do the temporal understandings of natural science affect climate change discourses in vernacular culture and media culture? How are the relationship between past, present and future conceptualized, narrated and exemplified in climate change discourse? The project addresses the question through a number of case studies from vernacular culture and media culture to natural science. The main analytical strategy is close reading of examples, narratives and conceptualizations of climate change, drawing on theories of exemplarity and temporality.