Tilbake til søkeresultatene

HELSEVEL-Gode og effektive helse-, omsorgs- og velferdstjenester

Clinical Encounters with refugees suffering from mental health problems

Alternativ tittel: Kliniske møter med flyktninger som har psykiske helseplager

Tildelt: kr 10,7 mill.

Flyktninger har høyere forekomst av enkelte psykiske helseplager enn majoritetsbefolkningen. Samtidig viser tall fra flere europeiske land at flyktninger er svakere representert blant pasienter som mottar spesialiserte psykiske helsetjenester. Dette tilsynelatende paradokset kan tyde på at helsetjenestene ikke i tilstrekkelig grad møter behovene hos denne gruppen. Prosjektets overordnede målsetning har vært å bidra til en forskningsbasert plattform for hvordan psykiske helsetjenester kan tilpasses flyktningers behov. Spesielt har prosjektet tatt sikte på å gi kunnskap om mekanismer som påvirker flyktningers tilgang til, og bruk av psykiske helsetjenester med vekt på fastlegens rolle. Del-prosjekt1 har gjennomført fokusgruppeintervju (N=77, antall grupper=13) og survey (N= 633) blant syriske, afghanske og somaliske flyktninger med søkelys på «forklaringsmodeller» for psykiske helseplager, samt hvilke mestringsmåter og hjelpekilder som oppleves som mest tjenlig. Flyktninger fra disse landene med ett til to års botid deltok i kjønnsdelte fokusgruppeintervju. Innledningsvis ble de presentert for en vignett som beskrev en person med samme kjønn og opprinnelsesland, og med symptom på depresjon eller PTSD i tråd med DSM og ICD kriteriene. Etterpå fikk de spørsmål om hva som kunne være årsak til symptomene, og hvilke råd de ville ha gitt om personen var deres venn. Surveyen bestod også av andre mål bl.a. på integrering, psykisk helse og erfaring med fastlege. Resultatene viste at symptomene for det meste ble forstått som naturlige reaksjoner på ekstreme hendelser og en vanskelig livssituasjon før, under og etter flukten. Å være «psykisk syk» og behandlingstrengende kunne sees som ekvivalent med «galskap», og forbundet med betydelige sosiale stigma i mange av gruppene. Enkelte uttrykte bekymring for at opplysninger gitt til helsepersonell og tolk kunne bli delt med familie eller andre i deres sosiale nettverk. Emosjonell og sosial støtte fra familie og andre med lignende erfaringer ble sett som det viktigste for å lindre symptomene. I intervjuene framhevet mange at råd fra foreldre, ektefelle, og i noen tilfeller religiøse autoriteter, var avgjørende for om, og hvor, de ville søke hjelp. I surveyen ble respondentene bedt om å rangere hjelpekilder. Syriske og afghanske deltakere ville først søke hjelp fra Gud, partner, og mor. Barrierer for å oppsøke fastlege var språkvansker, antatt lang ventetid, at det ikke ville hjelpe, og at legen ikke ville forstå dem. Integrasjon hang sammen med sannsynlighet for å søke hjelp fra fastlege. Et sentralt funn fra intervjuene var at mange mente at de ville få den beste hjelpen fra personer (med og uten fagekspertise) som selv hadde flyktningbakgrunn og/ eller kunnskap om deres opprinnelseskultur. Selv om noen resultater var gjennomgående på tvers av grupper, var det også forskjeller i svar som syntes å være knyttet til kjønn, opprinnelsesland, generasjon, og rural eller urban bakgrunn. Det somaliske utvalget skilte seg ut ved at de i større grad pekte på religiøse forklaringer (Jin) mestringsmåter. I det afghanske utvalget, forbandt kvinnene oftere symptomer på PTSD med kvinnemishandling og vold i familien, mens mennene oftere pekte på opplevelse fra krig og forfølgelse. Prosjektets andre delprosjekt har satt søkelys på konsultasjonen mellom fastleger og flyktningepasienter, og mulige implikasjoner av pasienters bakgrunn (flyktning vs. norskfødt) og kjønn for diagnoser, anbefalt behandling og eventuelt henvisning til spesialisthelsetjenesten. Intervju har undersøkt fastlegers (N=15) syn på forhold som hindrer eller fasiliterer diagnostisering og god behandling. De viktigste utfordringene var språkbarrierer, ulike forventninger og forståelse av psykiske helseplager, og at fastlegen følte seg uforberedt. Fasiliterende forhold var tillit mellom fastlege og pasient samt at legen opplevde arbeidet som meningsfylt. Det ble videre gjennomført en online eksperimentell studie. Deltakerne (N=133) ble randomisert i fire grupper og så et filmklipp som viste en simulert konsultasjon med en pasient som enten var en norsk kvinne, en somalisk kvinne, en norsk mann eller en somalisk mann. Symptompresentasjonen (depresjon) var identisk over betingelsene. Fastlegene indikerte diagnoser, vurderinger og behandlingsalternativer for pasienten, samt grad av usikkerhet i vurderingene. Resultatene viste mindre konsensus om (primær) diagnose når pasienten ble framstilt som en somalisk vs. norsk. Somaliske pasienter ble oftere diagnostisert med PTSD, mens de norske oftere fikk depresjonsdiagnose. Resultatene viste også at legene oftere indikerte sykemelding når pasienten var norsk, og oftere medisin for fysiske plager når pasienten var somalisk. Det var ingen forskjeller i legenes selv-rapporterte usikkerhet relatert til om pasienten var somalisk eller norsk. Resultatene er integrert i et resursprogram for studenter, leger og annet helsepersonell som møter flyktninger med psykiske helseplager.

The project has aimed to contribute to a research-based platform to strengthen and tailor mental health services to meet the needs of refugees. Based on new knowledge from the project, we have developed a web-based resource program for GPs and other mental health care professions (psychologists and psychiatrists) as well as students. A significant finding from the project is that many refugees prefer psychosocial support from people of similar backgrounds (refugees and/or from the same country) rather than seeking help from health services. This output has several implications. Firstly, the results indicate the need to recruit more mental health professionals with ethnic minority backgrounds. Secondly, cultural competence and migration health should be integrated in health and social education programs. Thirdly, integrating paid refugee peer-helpers in health and social services can potentially aid services in overcoming the scarcity of mental health specialists, reduce costs, and minimize stigma and other barriers associated with accessing and using public mental health care services. Researchers in the project have introduced to municipalities a low-intensity, scalable psychological intervention (Problem Management+) for refugees delivered by non-specialized peer helpers. The intervention, developed and recommended by the World Health Organization is being tried out by Bergen Municipality, and other municipalities are expected to follow. The University of Bergen has funded a Ph.D. to evaluate the intervention. We shall evaluate the potential impact of the program on "users" as well as on refugees engaged as "helpers". The project has produced new methods in five different languages for assessing explanatory models for mental health illnesses among refugees in post-migration and camp contexts. These methods are available for use by the research community. Additionally, psychological instruments have been translated and culturally adapted for Afghanistan, Syria, and Somalia refugees. The project results have been disseminated to the international scientific community and relevant user groups (refugees, national and international NGOs, municipalities, clinicians, GPs, and humanitarian workers) through a variety of measures, including podcasts, online training resources, chronicles, lectures, webinars, and scientific papers.

Providing efficient mental health services for an increasing refugee population represents a challenge for the Norwegian society. Statistics show large differences between immigrants and natives in contact with specialist mental health services, with noticeably low use among immigrants from Somalia and Asia. This project aims to build a research-based platform to enhance and tailor mental health services to meet the needs of refugees. Specifically, it will provide knowledge about mechanisms impacting their access and use of mental health services, with a focus on the general practitioner (GP). The project will include two parts. Essential to the first part is building more research-based knowledge on how refugees interpret and prefer to cope with mental health problems, including their experience with public health services. Refugees from Somalia, Syria and Afghanistan will participate in focus-group interviews and a survey in which they are introduced to a vignette character with symptoms of depression or PTSD, and asked about efficient coping strategies and help-seeking behaviour. The second project part will examine how mental health problems presented by refugee patients are perceived, diagnosed, and handled by GPs. Focus-group interviews with GPs will assess frequently occurring challenges experienced in medical encounters with refugee patients. Next, we will produce video films of patients (case stories) with symptoms of post-traumatic stress disorders or depression, based on the narratives from the interviews and the survey. For each patient, GP?s will fill out questionnaires on diagnosis, recommended therapy, referral to mental health services, sickness leave, and medications. The project will also evaluate the potential impact of patient?s gender and background (refugee vs. native-born) on GPs? judgments. The results will be integrated into training programs for GPs and other health care professions, thus strengthening the foundation for knowledge-based practice.

Publikasjoner hentet fra Cristin

Ingen publikasjoner funnet

Budsjettformål:

HELSEVEL-Gode og effektive helse-, omsorgs- og velferdstjenester