Creating a political and social climate for climate change adaptation

I kommende tiår vil klima-endringer føre til økt hyppighet og intensitet av flom, tørke og ekstreme vær-episoder. Etterhvert som de mest utsatte områdene av verden blir mer og mer ugjestmilde, vil vi se et betydelig omfang av fordrevne mennesker i utviklingsland. I dette prosjektet har vi vurdert og analysert hvor godt husholdninger, land og lokalsamfunn er rustet til å håndtere klima migrasjon og hva som påvirker holdninger til migranter blant innbyggere i områder som mottar de fordrevne. For å takle utfordringer med klimamigrasjon, har vi utviklet et konseptuell og metodisk rammeverk for å analysere kapasiteten potensielle mottakerområder har til å bosette og håndtere klimaflyktninger. Rammeverket fokuserer på reetablering av et inntektsgrunnlag som en nøkkel til vellykket bosetting av klimamigranter og gjør det mulig å identifisere steder med høy bosettingskapasitet og deres relative svakheter slik at disse kan styrkes, for eksempel gjennom ressurstilførsel og infrastrukturinvesteringer. Vi har anvendt rammeverket på Etiopia og Bangladesh, begge to land som er sterkt utsatt for klimaendringer. Vi også bruker rammeverket som grunnlag for å lage en global indeks. Effekten av den bangladeshiske indeksen på politikkutforming ble undersøkt ved hjelp av et diskret valgeksperiment hvor 410 bangladeshiske masterstudenter ble brukt som respondenter. Resultatene viser at indeksen ble brukt av respondenter som oppfattet at indeksen hjalp dem å fatte bedre beslutninger. Bosetting av klimaflyktninger dreier seg ikke bare om teknisk kapasitet, lokale holdninger og vilje til å motta migranter spiller også en betydelig rolle. Gjennom en survey blant 600 langsiktige innbyggere i vertssamfunn i Bangladesh har vi undersøkt om vert-innvandrer nærhet er viktig for vertsamfunnets holdninger til interne klimamigranter. De forskjellige nærhetsaspektene inkluderer vertssamfunnets geografiske avstand til sterkt utsatte områder hvor migranter kommer fra (geografisk nærhet); nærhet i verdier og verdenssyn (holdningsnærhet); i hvilken grad vertsamfunnet har erfaringer som ligner på de migranter har (erfaringsmessig nærhet); og deres sosiale likhet med migranter når det gjelder utdanning, formue og yrke (sosial nærhet). Våre resultater viser at disse nærhetene er viktige, og at holdningene til interne klimamigranter ikke kan reduseres til enkle teorier om ressurs- og arbeidsmarkedskonkurranse. Blant våre respondenter var for eksempel mindre velstående og mindre utdannede betydelig mer positive til å ta imot interne klimamigranter sammenlignet med de som hadde høyere formue og/eller mer utdanning. To eksperimenter ble utført for å evaluere om vertssamfunns holdninger til migranter blir påvirket av informasjonsintervensjoner eller interaksjon med migranter. Et randomiserte felteksperimenter blant 1200 innbyggere med langvarig bosetting i mottakerområder i Bangladesh viser at det er vanskelig å forbedre vertssamfunnets holdninger til interne klimamigranterne ved å endre narrativer om migrantenes situasjon. Vi finner ingen positiv effekt på holdninger av å forskyve ansvaret fra migranten over mot naturkrefter, vestlige lands rolle eller lokale myndigheters ansvar. I verste fall virker slike narrativer mot sin hensikt. Resultatene antyder at ikke bare kan slike narrativer skifte ansvaret vekk fra migrantene, men også fra innbyggerne i mottakerområdene og de kan styrke sosial identifisering med eget lokalsamfunn snarere enn med migranter. For å studere hvordan interaksjon med migranter påvirker vertssamfunns holdninger til migranter, gjennomførte vi et randomisert felteksperiment i Etiopia. Resultatene indikerer at interaksjon med en migrant gir en signifikant forbedring i holdninger til dem, og at subtile signaler om økonomiske forhold eller etnisk identitet ikke reduserer denne effekten. Vi finner imidlertid lignende effekter på holdninger til migranter i tilfeller hvor medlemmer av vertssamfunnet samhandler seg imellom, hvilket indikerer at effektene er drevet av menneskelig samhandling generelt, heller enn av samhandling spesifikt med en migrant. Utfordringene ved bosetting av klimamigranter avhenger også av hvor forberedte husholdninger i klimasårbare steder på å flytte. For å studere migrasjonbeslutninger i klimapåvirkede områder gjennomførte vi en spørreundersøkelse og en diskret valganalyse blant 400 husholdninger i et ekstremt klimautsatt område ved kysten av Bangladesh. Resultatene våre antyder at de fattige forventer å flytte fordi og når de må, mens de rike forventer å flytte fordi og når de kan. Resultatene viser også at husholdninger i dette klimautsatte området i begrenset grad oppfatter migrasjon som en tilpasningsstrategi til klimaendringer. Prosjektet ble gjennomført av et internasjonalt, fler-faglig team med betydelig ekspertise på klima- og utviklingsforskning.

The project has developed an approach to identify suitable places for resettlement of internal climate migrants in countries severely affected by climate change. Its basis, the climate change resettlement capacity (CCRC) framework, focuses on livelihood reconstruction as a key to successful resettlement and lays the foundation for constructing indicator-based indices to assess subnational units’ capacity to absorb internal climate migrants. The approach the project has developed provides a useful screening tool to identify potential resettlement places that can be assessed in-depth through more expensive but more comprehensive assessments. The project applied the CCRC framework to Bangladesh and Ethiopia to show its concrete potential, and the utility of the framework was demonstrated through a field experiment in Bangladesh which showed that future decisionmakers found the index trustworthy and valuable. Our research opens up for new methodologies and theorizations not only relevant for studies on adaptation to climate and environmental change but also for studies that seek to understand human agency and behavior in other contexts in which people may need to leave their homeplaces, such as in the case of violent conflicts, political repression, or economic decline. Our research results regarding attitudes among the host community members toward internal climate migrants in Bangladesh and Ethiopia bring light to the complexities regarding these attitudes and the challenges in deliberately trying to impact them. The panel data collected among 400 households living in extremely exposed areas of coastal Bangladesh also presents a highly valuable resource to build on and further study the effects of adverse climate events and how the households seek to cope with degrading environmental conditions. Our research outputs have the potential to assist international organizations, governments, planners, and policymakers in identifying the most suitable places to facilitate resettlement of communities in the face of current or anticipated displacements due to climate change and understanding how attitudes toward internal climate migrants evolve. The results have direct relevance for local, national, and international policies to facilitate adaptation to environmental change, including biodiversity loss, land and soil degradation, rising temperatures, more frequent flooding, and sea-level rise. As such, the project squarely addresses several Sustainable Development Goals, such as those regarding resilience and adaptive capacity to climate-related hazards and natural disasters, poverty reduction, access to food and well-being, and sustainability. The project results have been communicated through publications and presentations to the academic audience, user groups, and the general public. After the project end, we will continue to do so, among others, through contributions to the forthcoming World Bank World Development Report 2023 that focus on migration.

Climate change will in coming decades lead to increased frequency and severity of floods, drought and extreme weather events. As the more exposed areas of the world become increasingly inhospitable, this will lead to substantial climate induced displacement of people in developing countries. The particularly detrimental impacts of climate change in poor and fragile states, in terms of livelihoods, forced migration and conflict, are highlighted in the Norglobal call. It is likely that displacement will predominantly be internal to countries, or regional to neighbouring ones, but international migratory pressures will also increase. For affected countries and communities, this creates challenges in accommodating the displaced, and in avoiding social tension and conflicts that may arise. This project will assess and analyze how well countries and communities are able to cope with displacement. We will create a Global Resettlement Index (GloRI) assessing the adaptive capacity of individual countries to climate induced displacement, using detailed georeferenced data. We will also conduct more in-depth analyses in Bangladesh and Ethiopia, two fragile states commonly held to be among the world's most vulnerable to climate change. A disaggregated Bangladesh Resettlement Index (BaRI) will be created to guide local authority responses to displacement. Crucially, our analysis includes political and social impediments to resettlement, including social divisions and attitudes which can make integration of displaced people into new host communities difficult. Through a series of experiments in Bangladesh and Ethiopia, we will analyze how political and social narratives and discourse shape attitudes towards the displaced among long term residents of communities experiencing in-migration from climate affected areas. The project improves the basis for effective policy making in addressing displacement at the local, national and international levels.