There is strong evidence that patients with severe mental illness can be successfully employed. Is the effect sustainable long-term?

Psykisk lidelse er den vanligste årsak til uførhet i de fleste vestlige land, og andelen personer som blir uføre med bakgrunn i psykiske lidelser har økt de siste tiårene. Bare fem til ti prosent av personer med schizofrenidiagnose i Norge er i arbeid. Deltakelse i arbeidslivet kan øke livskvaliteten til den enkelte, samt redusere den samfunnsøkonomiske byrden. Det kan finnes en løsning på denne utfordringen. Individuell jobbstøtte (IPS) er spesielt tilpasset personer med alvorlige psykiske lidelser. Over 20 randomiserte kontrollerte studier (RCT) fra mange land og kontinenter, deriblant også Norge, har vist at IPS øker andelen personer i arbeid, sammenliknet med tradisjonelle tilnærminger for arbeidsrettet rehabilitering. Denne litteraturen antyder at det ville være store besparelser for samfunnet, og store gevinster for den enkelte pasient, dersom IPS kunne implementeres og erstatte dagens praksis. Effekter slik de observeres i eksperimenter som de 20 RCTene vil dessverre ofte ikke produsere like lovende resultater når tiltakene implementeres i ordinær praksis. Dette kan ha mange årsaker. IPS Bodø-prosjektet har som formål å følge implementeringen av IPS i ordinær praksis over flere år for undersøke om man klarer å oppnå økt sysselsetting og redusert trygdeavhengighet for målgruppen i praksis. Myndighetenes forventninger til IPS, og hovedargumentet for at man satser på IPS, er at tiltaket skal kunne redusere trygdeavhengighet for forholdsvis store grupper i samfunnet. En utfordring her er selvsagt at målgruppen for IPS sett fra IPS-praksisfeltets perspektiv trolig er en del smalere enn målgruppen sett fra myndighetens perspektiv. Vi har brukt registerdata for å undersøke om IPS-implementeringen i Bodø faktisk har redusert trygdeavhengighet på samfunnsnivå: Vi definerte målgruppen som AAP-mottakere mellom 18 og 40 år i perioden 2010-2019. Dette gjelder 2340 personer i Bodø kommune. Vi definerte perioden 2010-2014 som før IPS-implementering, og 2015-2019 som etter. En kontrollgruppe av 10 kommuner omtrent like store som Bodø hvor IPS ikke er implementert ble også indentifisert. Omtrent 200 personer har brukt IPS-tjenester i Bodø i perioden, og flertallet av disse var AAP-mottakere. Tidlige registeranalyser antyder at det er en viss nedgang i trygdeavhengighet i Bodø sammenlignet med kontrollgruppen. Effekten er påviselig og statistisk signifikant, men noe beskjeden, i hovedsak fordi målgruppen for IPS er vesentlig smalere enn den forholdsvis større gruppen av AAP-mottakere. Effekten kan likevel være samfunnsøkonomisk lønnsom ettersom besparelsene for samfunnet kan være store ved å hjelpe mennesker inn i arbeid og unngå langvarig trygdeavhengighet. Dette er noe vi skal regne på. Erfaringer med IPS-implementering i Bodø er også tema for prosjektet. IPS er utfordrende å implementere fordi det krever tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. IPS-rådgivere er vanligvis ansatt i NAV, og er ment å fungere i praksis i helsesektoren. Dette gir utfordringer på mange områder, herunder tilgang til journalsystem og personvernutfordringer, utfordringer med å bli integrert i integrert i kliniske team, kulturforskjeller og utfordringer med høy turnover. I et annet delprosjekt har vi undersøkt turnover blant jobbspesialister. Vi finner at turnoverraten blant jobbspesialister er signifikant høyere enn for ansatte i offentlig kommunal sektor. Intensjon om å slutte i jobben (turnover intention) er assosiert med jobbspesifikke faktorer som i noen grad kan påvirkers, men også i noen grad med personlighetsfaktorer. I et tredje delprosjekt har vi undersøkt typiske forløp som leder til uførhet i forholdsvis ung alder. Dette er viktig bakgrunnskunnskap for å kunne identifisere målgruppen for IPS. Vi har sammenlignet forløp i kohorter fra 1993-03 med 2004-14. Vi ser betydelige endringer i forløpene som leder til uføretrygd mellom kohortene. Det har blitt vanligere at man blir uføretrygdet uten å ha vært i ordinært arbeid eller utdanning først. Dette betyr at tiltak for å forebygge uføretrygd på arbeidsplassene i mindre grad enn tidligere vil kunne virke forebyggende for uføretrygd. Vi har dokumentert høyere turnoverrater blant IPS jobbspesialister enn blant andre offentlig ansatte. Årsaken til turnover er delvis personfaktorer og delvis forhold ved arbeidssituasjonen for jobbspesialister (Butenko 2022; Butenko 2022).

-

The proportion of young people on disability benefits due to mental disorders is increasing. This is unfortunate for society and for the individual patient with severe mental illness. Individual Placement and Support (IPS) is a vocational rehabilitation program that is popular among both patients with severe mental illness and health professionals. However, IPS is still not implemented beyond pilots and projects. We recently published a meta-analysis of 20 RCTs of IPS, concluding in that IPS method is way more effective in increasing employment and reducing welfare dependency, compared to current practice. Full-scale implementation would require a political decision to reform the collaboration between the welfare sector and the health sector. This decision rests on four remaining questions: First, RCT evidence for efficacy does not always translate into effectiveness in the real world. RCTs are well-resourced and patients selected. Does IPS work also in the real world? Second, there are now published trials of IPS with long-term follow-up. Are IPS effects sustainable beyond two years follow-up? Third, IPS is more labor intensive than current practice, but may also be cost-effective for society if successfully reducing welfare-dependency during long-term follow-up. Published health economic evaluations are inconclusive due to uncertainty regarding long-term effects. What are the economic consequences for society of implementing IPS? Fourth, how does IPS feel? Some patients report IPS as a positive, helpful and preferred rehabilitation model. On the contrary, receiving IPS may also involve repeated rejections and experience of failures. User involvement is essential to help improve the delivery of IPS, thus we need to systematically interview users at 3-6 years follow-up. This project aims at closing these four knowledge gaps, which is key for evidence based decisions regarding full-scale implementation of IPS.