Democratic Urban Development in the Digital Age

Prosjektet Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalderen (DEMUDIG) undersøkte omfanget og betydningen av innbyggerdeltakelse gjennom IKT/sosiale media i byutviklingsprosesser. Vi studerte innbyggerdeltakelse i områdeløft, dvs. prosjekter der lokale myndigheter søker å forbedre bestemte områder av byen. Vi undersøkte hva lokale myndigheter gjorde for å legge til rette for, og følge opp slik innbyggerdeltakelse. Vi spurte: Bidrar digitale plattformer til å styrke innbyggernes innflytelse i byutviklingsprosesser, og derigjennom til både en mer demokratisk og en mer effektiv styring? DEMUDIG sammenlignet byene Oslo, Madrid og Melbourne. Det kombinerte innsikt fra statsvitenskap, informasjons- og kommunikasjonsteknologi og sosiologi/samfunnsgeografi, og benyttet ulike datakilder og metoder. DEMUDIG var delt inn i fire delprosjekter eller arbeidspakker: For det første en studie av de tre byenes medvirkningsstrategier og deres bruk av digitale plattformer for innbyggerinvolvering i byutviklingsprosesser. Studien viser at byene har ulike strategier for digital deltakelse. Madrids myndigheter ser digital deltakelse primært som et redskap for å involvere innbyggerne i beslutningsprosessene, og gi dem innflytelse. I Melbourne presenteres digital deltakelse som et verktøy for å informere myndighetene om hva innbyggerne mener, og å trekke innbyggerne med i en samproduksjon av smarte løsninger. Oslo har utviklet flere digitale kanaler for kommunikasjon med brukere av bestemte tjenester, men mangler en tilsvarende satsing på digital deltakelse i politikkutvikling. Forklaringene på dette henger tett sammen med hvem endringsagentene som initierer digitaliseringen er, hvor åpent eller lukket det politiske systemet er for demokratiske innovasjoner, hvor sterke aktørene som forsvarer det bestående institusjonelle rammeverket er, og hvilke ressurser de som ønsker å endre politikken har. For det andre en studie av hvordan Oslo kommune legger til rette for og følger opp innbyggerdeltakelse. Områdeløftet Grønland-Tøyen har introdusert nye kanaler for deltakelse ? både digitale og konvensjonelle ?med mål om å nå ut til «de stille stemmene». Ansatte formidler og følger aktivt opp innspill innbyggere gir gjennom disse kanalene. Innbyggerne inviteres imidlertid til å mene noe om temmelig begrensede saker. Innbyggeraktivister ønsket på sin side å påvirke andre saker som de oppfatter som viktigere. For å kunne det, brukte de andre påvirkningskanaler, som lobbying og massemedier, og henvendte seg til aktører som kunne jobbe for deres sak innad i systemet. For det tredje en spørreundersøkelser til innbyggerrepresentanter, politikere og administrativt ansatte i de tre byene Madrid, Melbourne og Oslo, gjennomført høsten 2019 og våren 2020. Undersøkelsen avdekket en stor oppslutning om medvirkning som demokratisk prinsipp blant politikere og byråkrater. Imidlertid var byråkratene mindre fornøyde med det de maktet å oppnå i praksis. Byråkratene i alle tre byene pekte på få ressurser og en sektorisert forvaltning som viktige årsaker. Vår undersøkelse blant innbyggerrepresentanter dekket representanter for organiserte grupper og engasjerte enkeltindivider. Forskjeller i deres deltakelse byene imellom synes heller å skyldes ulike kulturer for politisk deltakelse og ulik grad av tillit til myndighetene, enn forskjeller i byenes strategier for innbyggerdeltakelse og digital deltakelse. Disse aktørene benyttet dessuten digitale deltakerplattformer i begrenset grad. De benyttet vesentlig oftere åpne møter og kontakt via e-post. For det fjerde en vurdering av om digitale kanaler styrker innbyggernes deltakelse, kunnskap og innflytelse, og dermed bidrar til å styrke byenes representativitet og problemløsningsevne. Vår sammenligning av de tre byene viser at myndighetene i Madrid greide å engasjere en større andel av innbyggerne gjennom sin digitale deltakelsesplattform ?Decide Madrid?, enn hva tilfellet var for Melbourne og Oslo. Men heller ikke i Madrid lyktes de å redusere forskjeller i deltakelse mellom innbyggergrupper, eller å realisere gode diskusjoner på digitale plattformer. Våre funn antyder at det at digitale deltakelsesplattformer legges oppå tradisjonelle deltakelseskanaler, har komplekse følger for demokratiet. Digitalisering muliggjør at byene når ut til flere innbyggere, og på ulike måter. Det gir innbyggerne flere muligheter til å delta, og åpner for flere former for deltakelse. Dermed kan svakheter ved tradisjonelle deltakelsesformer motvirkes, samtidig som farene for «tynn» og uforpliktende digital deltakelse begrenses. Imidlertid er det er betydelig fare for økte forskjeller, da innbyggere med tid og kunnskap har bedre forutsetninger for å ta i bruk de nye deltakelsesformene som digitalisering innebærer.

The DEMUDIG project has increased international research cooperation on citizen participation and e-participation in urban development. The comparative design has furthered our knowledge about how city and system characteristics affect cities' adoption and implementation of e-participation tools. The project has strengthened interdisciplinary research. By combining perspectives from computer science, political science and urban studies, the project has made a substantial contribution to understanding the relationship between cities' adoption and implementation of digital participation technologies and citizen participation, and of the relationship between modes of participation and their impact on urban development. The new knowledge is disseminated to the target audience through seminars, high-level conferences, and written material. By this, the project hopes to continue to impact cities' adoption and implementation of participatory technologies and systems.

The DEMUDIG project study citizens' use of internet and social media as vehicles for participation in urban development processes, as well as city governments' efforts to promote and make use of citizen initiatives through such channels. Thus, the project studies the extent and influence of citizen and stakeholder participation through digital channels, and investigates how characteristics of the political-administrative system of city government affects how cities are promoting and handling citizen participation. As urban development processes tend to encompass conflicting interests between different groups, political solutions should be informed by the experiences and preferences of the diversity of actors. DEMUDIG investigate how participation through ICT / new social media can contribute to urban governance representativeness and increase problem solving capacity. The DEMUDIG project proposes a comparative study, investigating citizen participation in urban development projects in Oslo, Madrid and Melbourne, three cities with different institutional characteristics and approaches to citizen participation. DEMUDIG brings together different academic disciplines and data sources. It compares cities' participation strategies, and studies how the design of each city's ICT platform affects participation from different groups. A large-N survey in the three cities enables us to compare use and perceived impact of various digital channels. Through an in-depth qualitative study of participatory initiatives in the city of Oslo, we aim to further examine how the city facilitates and manages participatory processes, how citizen initiatives are channeled into the policy process and if and how they eventually influence policy-making. Combining these insights, the project will produce knowledge with strong relevance for both citizens, administrators and politicians, as well as practitioners within the ICT/technical sphere.