Tilbake til søkeresultatene

SAMKUL-Samfunnsutviklingens kulturell

Biomedicalization from the inside out

Alternativ tittel: Biomedikalisering fra innsiden og ut - medisinens befatning med rus, kjønn og kriminalitet gjennom de siste 40 år.

Tildelt: kr 9,6 mill.

Prosjektnummer:

283370

Søknadstype:

Prosjektperiode:

2018 - 2023

Samarbeidsland:

BIO-prosjektet har fremskaffet historisk kunnskap om medisinens økende plass i samfunnet de siste 70 år knyttet til fire felt: problematisk rusbruk, det som i dag kalles kjønnsinkongruens, psykiatriens rolle i kriminalsaker i retten og sosialmedisin som fagområde. I avhandlingen The ephemerality of transgender medicine in the Welfare state, Scandinavia 1951-2001" (WP 2), viste Ketil Slagstad at det som vi i dag forstår som et nytt fenomen, nemlig at personer som ikke føler seg hjemme i det kjønn de ble tildelt ved fødselen søker medisinsk hjelp, ikke er nytt. Hormonbehandling for transpersoner har vi hatt fra 1950-tallet, mens den første underlivsbehandlingen ble gjennomført i 1963 på Rikshospitalet. I avhandlingen fant Slagstad at den skandinaviske velferdsstats-konteksten på vesentlige måter formet omsorgen for personer med kjønnsinkongruens. I Skandinavia var «det sosiale» en viktig ramme - ikke markedsmekanismer og en langt mer spesialisert medisinsk praksis, som i USA. Målet var i Skandinavia å integrere og tilpasse pasienten til samfunnet, men også å beskytte samfunnsveven. I kjernen av kjønnsendrende praksiser lå begrepet sex, og grensene for hva som var et kjønn ble endret i takt med det politiske prosjektet velferdsstaten utgjorde. Fra 1970-tallet fikk pasientene mer beslutningsmyndighet. Mot slutten av 1900-tallet ble så transmedisinen mer byråkratisert, og monopolet ved Rikshospitalet etableres blant annet på bakgrunn av økonomiske behov. Diagnostiske verktøy og spørreskjema førte til at behandlingen ble mindre skjønnsbasert, og man låste seg i en forestilling om at man bare skulle behandle dersom målsetningen var å skifte fullstendig fra et kjønn til et annet, altså full pakke. Det ble ikke mulig å ønske seg bare hormonbehandling eller bare brystoperasjon. Man måtte ta hele pakka, og dermed førte denne tilnærmingen også paradoksalt nok til overbehandling, siden pasienten hadde valget mellom ingen behandling eller all behandling. I undersøkelsen av psykiatriske ekspertisen i rettssalen undersøkte Samuel Scharff i avhandlingen “The Mask of Expertise: Hervey Cleckley, Psychiatry, and Law in 20th Century America” hvordan juridiske rammeverk både konstruerte og begrenset medisinske eksperters innflytelse på hvorvidt en anklaget ble sendt til sykehus, til fengsel eller satt fri. Han viste hvordan medisinsk-juridiske beslutninger ble stadig vanskeligere ettersom den medisinske kunnskapen økte - ikke motsatt, som man trodde. Sentrale psykiatere spilte en vesentlig rolle i å reformere de medisinsk-juridiske systemene. Michael Henley, har arbeidet med hvordan psykiatriens klassifikasjon av psykiatrisk sykdom reflekterer bredere filosofiske og sosialpolitiske trender. Han har vist hvordan diagnoser som dementia praecox og schizofreni ble tilpasset av rådende psykiatere som Adolf Meyer for å fremme ulike endringer i psykiatrisk teori og praksis, blant annet avinstitusjonaliseringen av psykiatrien. I arbeidet med rusmidlenes historie i Norge har vi vist hvordan tilsynekomsten av et marked for illegale stoffer førte til store endringer i måten ruslidelser ble oppfattet på - fra medisinske tilstander til sosiale tilstander, som skulle løses dels av rettsapparatet, men dels av sosialpedagogisk behandling. Sosial tilnærming utgjorde grunnstamen i behandlingen helt til 90-tallet, og det var stor motstand mot medisinsk behandling i form av medikamenter, som for eksempel metadon. Hiv/AIDS-epidemien innledet en sakte endring av denne tankegangen. Først i 1998 ble det første ordinære metadonprogrammet startet, riktignok i svært liten skala i begynnelsen, langt senere enn de fleste land i Europa. Vi har også funnet at pasient/og brukerforeninger vokste frem som betydelige pressgrupper på 2000-tallet, ikke minst fordi rusavhengige fikk pasientrettigheter med rusreformen i 2004, som gjorde behandling av ruslidelser til helsetjenestens ansvar, og ikke som før sosialtjenestens ansvar. I alle disse feltene står faget sosialmedisin sterkt i Norge, som et alternativ til den rene biomedisinske tilnærmingen, opptatt av sosial rettferopptatt av sosial rettferdighet og helseulikheter. Faget var viktig i dannelsen av velferdsstaten, som sikret individet trygghet fra vugge til grav. Kanskje ble sosialmedisinen offer for sin egen suksess, for faget krympet etter hvert både i akademia og i norsk medisin, og ble splittet på 80-tallet i en klinisk og en mer samfunnsorientert del. Den viktigste sosialmedisinske innsatsen til norske var kanskje den globale - der først Karl Evang og så Gro Harlem Brundtland spilte viktige roller. I historien om den globale sosialmedisinen har vi avdekket hvordan den vanlige fortellingen - som nesten alltid starter med tyskeren Virchow -er eurosentrisk og upresis. Vi har løftet frem hvordan andre former for sosialmedisin ble skapt i Latinamerika og i Asia. Covid-pandemien viste at et sosialmedisinen - forstått som en tverrfaglig tilnærming med et helhetsperspektiv - er viktigere enn noensinne.

BIO-prosjektet har vært med å vri forskningsfeltet i retning av biomedikalisering og sosialmedisin som tilnærming, både gjennom utstrakt konferansedeltagelse, en rekke workshops, våre publikasjoner og ikke minst gjennom sluttkonferansen, som "tvang" 280 forskere fra hele verden til å skrive inn sine abstracts i prosjektets kjerneområder. I tillegg har bio-prosjektet bidratt med historiske perspektiver i en rekke aktuelle situasjoner som har vært preget av polarisering - rusreformdebatten, debatten rundt kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens, og debatten om sosial ulikhet under Covid-pandemien. Gjennom utstrakt samrbeid med stakeholders - både brukerorganisasjoner, klinikere og myndighter, har vi i oppnådd å sette dagens polariserte debatt i et historisk perspektiv. Vi har bidratt med råd inn mot utforming av helsepolitiske endringer, og erfart at rådene har blitt tatt hensyn til. Prosjektideene har vært tydelig tilstede i utdanning av morgendagens helsetjenesteutøvere, og mange av dem har uttalt i evalueringer at dette vil endre måten de vil agere på som helsepersonell. Vi har bidratt med åpningsinnlegg i flere store konferanser på rusfeltet og hos samfunnsmedisinere og opplever stor interesse for prosjektet, og har også hørt at brukerorganisasjonene har lært av oss og tatt perspektiver derfra inn i sitt arbeid.

In the 21st century, health problems and their interventions are increasingly understood in biological terms, by patients, families, governments, industry, and other actors well outside the sphere of clinical medicine. Disease causation has shifted to the molecular and genetic level, biomedical expertise and decision-making has been decentralized in an era of public internet access to biomedical publications, and medicine has been increasingly capitalized and corporatized. Sociologists have recently proposed the term “biomedicalization” to describe this shift (Clarke 2010, Clarke et al. 2003). Yet the changing use of biomedical frameworks to explain nature and culture by lay and professional bodies is itself the product of specific historical forces in the 20th and early 21st centuries. In this project, we will study this historical process by exploring the instruments, technologies and practices of biomedicalization across the last fifty years. However, we will do so not by focusing on the history of high-tech fields traditionally associated with this development, like cancer research or digital health. In order to grasp the complexity of the history of biomedicalization we have chosen as our empirical fields three domains traditionally perceived to be ‘border zones’ of biomedical practice, where these processes have had particular social effects and importance: (1) somatic interventions into sex and gender, (2) treatment of drug addiction and abuse and (3) psychiatric diagnosis in the courtroom. A fourth work package will chart the field of ‘social medicine’, which represented a continuous, if at times marginal perspective on viewing health as simultaneously biological and social. This is a transnational and interdisciplinary project, that combines historical investigation with cognate fields in the medical humanities and social sciences, along with close engagement in professional and lay interests in current dilemmas over the governance of health.

Publikasjoner hentet fra Cristin

Budsjettformål:

SAMKUL-Samfunnsutviklingens kulturell