Locative Technologies and the Human Sense of Place: A History of Spatial Literacy, 1800-2020

Prosjektet "Stedssansen i en teknologisk tid" undersøker den menneskelige evnen til å finne veien og skape mening i et landskap i historisk perspektiv. Vi tar utgangspunkt i nåtidens mange diskusjoner om hvordan nye teknologier som smarttelefoner og GPS har svekket stedssansen. Vi vurderer slike påstander kritisk gjennom tre historiske undersøkelser: 1) hvordan stedssansen har blitt omtalt i skjønnlitteratur, faglitteratur, reiseskildringer, aviser og andre steder gjennom historien; 2) en studie av hvordan fotturister og fjellvandrere har brukt ulike teknologier som støtte i sine vandringer gjennom kjente og ukjente landskap siden 1800, og 3) hvordan bilister har funnet veien i kystlandskap på Vestlandet siden 1900. Prosjektets delstudier utforsker på ulike måter samspillet mellom teknologi, landskap og menneskelige opplevelser. Prosjektet ble avsluttet i 2023, og de siste planlagte leveransene fra prosjektet kommer i løpet av 2024: PhD-prosjektet avsluttes med disputas i april 2024 og sommeren 2024 åpner museumsutstillingen på Maihaugen som vi har bidratt til. Prosjektet har bidratt til en økt forståelse av hvordan naturopplevelser og steder erfares gjennom stedfinningspraksiser. Slike praksiser innebærer både fysisk tilstedeværelse av kropper på reise gjennom landskap og ulike former for medierende teknologier som former og setter rammene for de reisendes opplevelser. Prosjektet har fokusert både på modifiseringer av landskap (veier, broer, stier, skilt) og ulike kunnskapspraksiser (reisebøker, kart, fortellinger) som samlet bidrar til mediering av landskap. I et slikt perspektiv må nyere teknologier som GPS forstås som del av en lengre tradisjon, og stedsansen blir noe som ikke utelukkende finnes internt i mennesket, men også distribuert gjennom landskap. Dette åpner også for at stedsansen kan forstås og behandles som en form for kulturarv.

Prosjektet har bidratt til en økt forståelse av hvordan naturopplevelser og steder erfares gjennom stedfinningspraksiser. Slike praksiser innebærer både fysisk tilstedeværelse av kropper på reise gjennom landskap og ulike former for medierende teknologier som former og setter rammene for de reisendes opplevelser. Prosjektet har fokusert både på modifiseringer av landskap (veier, broer, stier, skilt) og ulike kunnskapspraksiser (reisebøker, kart, fortellinger) som samlet bidrar til mediering av landskap. I et slikt perspektiv må nyere teknologier som GPS forstås som del av en lengre tradisjon, og stedsansen blir noe som ikke utelukkende finnes internt i mennesket, men også distribuert gjennom landskap. Dette åpner også for at stedsansen kan forstås og behandles som en form for kulturarv.

"Locative Technologies and the Human Sense of Place" seeks to uncover the historical relationship between the usage of locative technologies and the development of a sense of place. This project critically evaluates the claims of detrimental effects of locative technologies in the digital age through three historical case studies: 1) A history of spatial literacy as an idea and a concept, 2) A study of how tourists and trekkers have navigated and come to know natural landscapes through locative technologies since 1800, and 3) The convergence of locative technologies and automobiles in the 20th century. The project builds on humanistic and historical expertise in order to contextualize and provide empirical depth to contemporary debates about spatial literacy, the human ability to read and make sense of a landscape, through a deliberately historical perspective, in order to establish a more nuanced baseline from which to evaluate claims of historical change. A key goal is to avoid deterministic claims about the influence of technology on place-based sensemaking processes. The project will argue that the human sense of place is always-already established through deep engagement with locative technologies, of which the GPS is only the latest in a long series.