Promoting Labour market participation of the chronically ill - a comparative study

Målsettingen med prosjektet har vært å utvide kunnskapen om hvordan man kan forlenge og/eller øke arbeidsmarkedsdeltakelsen til personer i arbeidsfør alder som er diagnostisert med kroniske sykdommer. Fra tidligere forskningsresultater vet vi at personer med kroniske sykdommer har høyere risiko for å bli arbeidsledige og færre muligheter på arbeidsmarkedet enn personer uten slike sykdommer. Politiske målsettinger knyttet til gruppene med kroniske lidelser og deres arbeidsmarkedstilknytning har vært uttrykt siden 1960-tallet og har blitt forsterket av ulike regjeringer siden den gang. Det foreligger flere skriftlige bidrag fra prosjektet. Åtte artikler er publisert i fagfellevurderte tidsskrift. Syv av disse i engelskspråklige, internasjonale tidsskrift, og ett i skandinavisk språklig. Vi har gjennomført en litteraturstudie (https://doi.org/10.1177/14034948221096005) som viser at psykiske helseproblemer, etterfulgt av muskel- og skjelettlidelser, var de mest studerte kroniske sykdommene. Når det gjelder intervensjoner, er det paralleller mellom tidligere gjennomganger og vår egen, som adresserer for eksempel yrkesrehabilitering, utdanning, trening og arbeidstrening, samt individuelle støttetiltak. Vår gjennomgang viser en overvekt av intervensjoner som kombinerer ulike elementer som utdanning, fysisk trening og mer og indikerer at det er en positiv effekt av tverrfaglige intervensjoner i forhold til andre typer intervensjoner. Dette gjaldt for randomiserte kontrollerte eksperiment så vel som andre studiedesign. De fleste av disse intervensjonene er rettet mot individuell rehabilitering, med bare noen få rettet mot tilpasninger på arbeidsplassen. Vi har undersøkt i) barrierer og muligheter i lokale arbeid, velferd- og helsetjenester for arbeidsdeltakelse blant personer med kroniske sykdommer og ii) i hvilken grad brukerperspektiver informerer utvikling av lokale tjenester (https://doi.org/10.1080/09687599.2024.2323449). Totalt sett fremhevet våre respondenter barrierer og muligheter knyttet til tjeneste- og kapasitetsproblemer og behovet for at lokale tjenester og arbeidsforhold tilpasses individenes unike og spesifikke situasjoner. Videre mente respondentene at arbeidsgivere og tilrettelegging på arbeidsplass var viktige for å støtte arbeidsinkludering for personer med kroniske sykdommer. Brukerorganisasjoner blir inkludert i lokal tjenesteutvikling i begrenset grad. Vi har studert sammenhengen mellom arbeid, utdanning og kronisk sykdom (https://doi.org/10.1186/s12939-024-02148-w) og finner som forventet at sannsynligheten for å være sysselsatt er høyest for de høyt utdannede kronisk syke og lavest for de kronisk syke med lavere utdanning. Forskjellene mellom utdanningsgruppene endrer seg imidlertid over tid, drevet av utviklingen i sysselsetting blant de med lavere utdanning. Den gruppen har en betydelig reduksjon i sannsynligheten for å være sysselsatt både absolutt og i forhold til de andre gruppene. Prosjektet har sett nærmere på betydningen av pensjonsreformen av 2011 og hvilke valg personer diagnostisert med kroniske sykdommer gjør vedrørende arbeid og uttak av pensjon sammenlignet med arbeidstakere uten diagnostiserte kroniske sykdommer (https://doi.org/10.1007/s43546-024-00640-7). Personer med en kronisk helsetilstand har større sannsynlighet for å ta ut pensjon og fortsette å jobbe når de fyller 62 år sammenlignet med de uten en kronisk helsetilstand, som i sterkere grad «sparer» uttaket til senere. I en annen artikkel (http://dx.doi.org/10.1177/1403494817705998) undersøker vi om karakteristika ved den ansatte og/eller vedkommende arbeidsplass kan si noe om inkludering av arbeidere med en diagnostisert kronisk sykdom. Konklusjonen er at bare et mindretall av vårt utvalg av arbeidstakere med kronisk sykdom opplevde ekskludering fra arbeidsmarkedet. Analyser basert på danske registerdata (https://doi.org/10.1177/14034948231151463) tyder på at individuelle faktorer står for mesteparten av variasjonen i sysselsetting, men virksomhetenes rolle er også betydelig, spesielt på kort sikt for nylig diagnostiserte individer. På lengre sikt synes imidlertid betydningen av selskapene å avta. Institusjonelle faktorer på kommunenivå spiller en langt mindre rolle enn selskapene. I en norskspråklig artikkel (https://doi.org/10.18261/tfv.26.2.1) studerer vi klager på brukerstyrt personlig assistanse (BPA) før og etter rettighetsfestingen i 2015. BPA er en relativt ny velferdstjeneste, og tjenestens utforming og kriterier for tildeling har vært gjenstand for regelmessig debatt. Vi finner statistisk signifikante endringer etter rettighetsfestingen: Klagesannsynligheten har økt, mens sannsynligheten for at Statsforvalteren stadfester kommunens vurdering, er redusert.

Prosjektets hovedmålsetting var å se nærmere på arbeidsmarkedstilknytningen til kronisk syke i arbeidsfør alder. Kronisk syke som gruppe har gjennomsnittlig lavere sannsynlighet for sysselsetting sammenlignet med befolkningen generelt, en situasjon som har vedvart over tid. Tidligere studier har vist at forekomsten av kroniske sykdommer er høyere blant de med lavere utdanningsnivå. Et mål med prosjektet var å skaffe mer kunnskap om arbeids-, velferds- og helsetjenester bidrar til arbeidsmarkedstilknytningen til kronisk syke. I en av delstudiene analyseres hvordan representanter for ulike brukerorganisasjon vurderer tjenestestøtte på kommunalt nivå. Organisasjonene påpeker at de i begrenset grad rådført i utviklingen av tjenestene. Styrking av tjenestene etterlyses, men arbeidsgivernes tilrettelegging er likevel viktigere enn lokale tjenester. Et annet mål var å kvantifisere den potensielle doble byrden av lav utdanning og kronisk sykdom. Ved å sammenlikne forskjeller i sannsynligheten for å være sysselsatt mellom kronisk syke med lavt, middels og høyt utdanningsnivå og hvordan sysselsettingsratene utvikler seg over tid, finner vi at kronisk syke med lav utdanning over tid gjøre det svakere på arbeidsmarkedet. Dette til tross for mange tiltak iverksatt for å sikre at flest mulig må opprettholde arbeidsmarkedstilknytning så lenge som mulig. For kronisk syke som gruppe ser dermed høy utdanning ut til å «skjerme» mot arbeidsmarkedsmessige konsekvenser. Størrelsen på skjermingseffekten øker over tid og lavt utdannede henger etter. "Skjermingseffekten" varierer imidlertid i størrelse avhengig av hvilke kronisk sykdom man har. Mens muskel- og skjelettpasienter, personer med kardiovaskulære sykdommer og til dels kreftpasienter er sortert hierarkisk etter utdanningsnivå der de med høy utdanning "gjør det best", så gjelder ikke dette for de med diabetes, luftveissykdommer og personer med psykiske lidelser. Et annet interessant resultat er at det likevel er relativt lav avgang fra arbeidsmarked blant norske arbeidstakere med kronisk sykdom. Ved å følge kronisk syke som var i arbeid i begynnelsen av 2014 over en femårsperiode, er 85 % av disse fortsatt sysselsatt ved utgangen av 2019 og 58 % er sysselsatt i hele perioden. Dette kan innebære at ulikheter i sysselsetting mellom personer med og uten kroniske helseproblemer er et resultat av utvelgelse til, snarere enn ut av, arbeid. Likevel finner vi noen faktorer ved arbeidstaker og arbeidsplass som i betydelig grad korrelerer med risikoen for uttreden av arbeidsmarkedet. Menn, personer med psykiske helseproblemer, arbeidstakere med deltidskontrakter og arbeidstakere med lavt kompetansenivå har høyere risiko for å slutte i jobb enn andre. Et viktig poeng er at den robuste samvariasjonen mellom psykiske problemer og tap av jobb indikerer at psykiske helseproblemer påvirker arbeidsevnen på tvers av alle utdanningsnivåer og bransjer.

We ask if and to what extent variations in provision of labour, welfare and health (LW&H) services locally influences the labour market participation of the chronically ill. Patient groups of particular interest in this project are those with COPD (Chronic Obstructive Pulmonary Disease), asthma, diabetes, cardiovascular diseases, arthritis and rheumatism. Those groups are chosen as they lend themselves well for scrutinizing the interface between health services - including the role of the Regular General Practitioner Scheme - and welfare and labour market service. We include the voice and knowledge of the chronically ill themselves through comprehensive collaboration with the Norwegian Federation of Organisations of Disabled People (FFO), a main user organisation for people with chronic diseases. In addition, we draw on VIVE`s long standing collaboration with Danish user organizations. We address crosscutting themes of the present call in a comparative perspective (N and DK), in particular structural, organizational and economic factors that impede and promote integrated, coherent pathways for the chronically ill. Moreover, structural, organizational and economic factors can cause unwarranted variation in quality, quantity and distribution of health, labour and welfare services across municipalities with significant consequences for the chronically ills´ labour market opportunities, issues we also address. We tackle the above issues by applying a mixed method approach combining quantitative (register and survey) and qualitative (interviews and document analysis) data. A key outcome of our study will be policy relevant knowledge on good practice municipalities and the identification of aspects of LW&H services explaining improved labour market participation of the chronically ill.