Siden den andre verdenskrigen har store flyktningkriser primært blitt hånderter ved å sikre flytningenes humanitære behov inntil de trygt kan returnere tilbake til sine hjemland. De fleste flyktninger har derfor blitt holdt i egne leire med tilgang egne tjenester, hovedsakelig finansiert av det internasjonal samfunnet. Å beskytte egen økonomi og arbeidsmarkeder fra påvirkning av flyktninger har vært en viktig motivasjon for en slik håndtering fra vertslands side. Slike modeller for håndtering av flytninger har vist seg lite bærekraftige over tid. Spesielt fordi de fleste flyktningkriser varer over svært lang tid og mange flyktninger lever store deler av sine liv i vertsland. Samtidig har det vist seg svært vanskelig å holde flytninger borte fra økonomisk aktivitet i vertslandene i praksis. Siden 1980-tallet har det derfor vært gjort flere forsøk på å komme opp med alternative modeller for flyktningehåndtering som søker å kombinere humanitær støtte til flytninger med mer langsiktige utviklingsstøtte til vertsland. Flyktningers tilgang til vertslandenes arbeidsmarkeder blir ansett som den viktigste komponenten i de fleste slike modeller.
Prosjektet «Refugees for Development» utforsker og sammenligner erfaringer fra tre initiativer hvor flyktninger på ulike måter har fått tilgang til arbeidsmarkeder i vertsland: 1) «Jordan Compact» som ble introdusert i 2016 og har som mål å gi arbeidstillatelser til 200,000 syrere i Jordan, samtidig som landet gis tilgang til lån og eksportmarkeder. 2) «Jobs Compact» i Etiopia hvor 30,000 flyktninger gis tilgang til arbeid i nyopprettede industriparker som igjen skal bidra til landets industrialisering, og 3) Ugandas flyktningelov fra 2006 som blant annet gir flyktninger rett til å skaffe seg arbeid, eie land, og til å bosette seg fritt rundt omkring i landet.
Prosjektet har så langt produsert to publiserte artikler, og samlet inn en stor menge materiale som er i ferd med å bearbeides til flere artikler samt en dokumentarfilm. De foreløpige resultatene tyder på ganske store sprik mellom teoriene og visjonene bak de nye modellene og virkeligheten «på bakken» i de tre landene prosjektet tar for seg. I Uganda viser resultater fra nordlige områder av landet at mangel på offentlige tjenester, infrastruktur og generelle økonomiske muligheter på landsbygda hindrer flyktninger å dra nytte av den åpne og progressive flyktningpolitikken i landet. Mye tyder på at mangel på utviklingssatsing på landsbygda er en begrensning for å oppnå større økonomisk selvstendighet for flykninger, i tillegg til at integrasjon mellom flyktninger og lokalbefolkning motvirkes ved at flyktninger konsentreres i egne områder der humanitær hjelp distribueres.
I Jordan var det på samme måte et stort sprik mellom den opprinnelige modellen for Jordan Compact og virkeligheten i det jordanske arbeidsmarkedet, men en rekke justeringer siden 2016 har etter hvert minsket dette spriket. Først og fremst har arbeidstillatelser blitt gjort mer fleksible og flere typer jobber har blitt åpnet for syriske flykninger i forhold til den opprinnelige planen som hadde mye mer fokus på jobber i industrisoner. Det er også tegn som tyder på at å gi syriske flyktninger arbeidstillatelser i flere sektorer har bidratt til et mer formalisert arbeidsmarked og til noe bedre arbeidsforhold for flyktninger. I tillegg viser resultater at arbeidstillatelser bidrar til at flytninger føler større trygget både i arbeidsmarkedet og i samfunnet generelt.
I Etiopia har implementeringen av Jobs Compact kommet svært kort, og både politiske forhold samt stor arbeidsløshet i områder med flytninger gjør at tilgangen til arbeid for flyktninger i praksis er like restriktiv som tidligere. I motsetning til i Jordan har Jobs Compact ikke blitt justert over tid, og ideen om at flykninger primært skal få tilgang til jobb i industrisoner er fremdeles rådende. På samme måte som i den tidlige fasen av Jordan Compact, har det vist seg vanskelig å rekruttere flyktninger til slike soner, både pga. lønns- og arbeidsforhold og beliggenhet. Etter at konflikten mellom styresmaktene i Etiopia og frigjøringsbevegelsen i Tigray har blitt trappet opp utover 2021, er det derimot ingenting som tyder på snarlig fremdrift i forhold til Jobs Compact.
Prosjektet har også sett på ideene rundt «refugee compacts» i et mer teoretisk perspektiv; hvilke underliggende perspektiver på flyktninger som ligger under slike modeller, og streben etter å integrere humanitær hjelp og utviklingsstøtte. I første rekke er dette diskutert i forhold til flyktninger som «produserende individer» i et kapitalistisk perspektiv, og senter-periferi perspektiver i forhold til hvordan det globale Nord setter premisser for både vertsland i Sør og flyktningers rolle.
På grunn av koronapandemien, samt konflikten i Etiopia, er planlagt sluttdato for prosjektet utsatt med ett år. Dette innebærer at alle resultater fra prosjektet vill bli klare innen utgangen av 2022.
-
The main development challenge addressed in this research proposal is on ways of responding to humanitarian needs of refugee populations while at the same time contributing to longer-term development needs in the countries and communities hosting the refugees. The primary objective of the proposed project is to establish the knowledge foundation on the nexus of humanitarian assistance and development that will directly feed into and enhance policy and practice. This objective will be critically and empirically examined through three case studies of initiatives aimed at integrating humanitarian assistance with that of long term development in forced displacement responses, and with special attention to initiatives to involving displaced populations’ in host countries labour markets. The selected cases are: 1) Syrian refugees in Jordan, with special attention to the Jordan Compact; 2) refugees in Ethiopia, with special attention to the recently established Jobs Compact; and 3) refugees in Uganda, with special reference to the rights provided to refugees through the Ugandan 2006 Refugee Act. The research will be organized around the three selected case studies, which also constitute the main work packages of the project. The case studies will be designed in a way that maximizes the possibility of comparison and synthesis of lessons. To do this, the case studies will be conceptually and methodologically organized according to a Theory of Change (ToC) framework in combination with an actors-based approach, i.e. each aspect related to the ToC framework will be examined from, and compared between, the different viewpoints of the all actors, at different levels, involved in the initiatives (policy makers, development and humanitarian practitioners, displaced populations and host communities, and private actors). Data will be collected through interviews with all actors involved in the individual case initiatives, complemented by statistical datasets and document sources.
