Hvordan bidrar folkehelsearbeid til å forme kommuneplanlegging når disse feltene integreres for å fremme bærekraftige lokalsamfunn? Det siste tiåret har det vært en økende erkjennelse av at også den sosiale bærekraften må stå sterkt for å lykkes med å fremme en bærekraftig samfunnsutvikling. Samtidig har sosial bærekraft blitt en tydelig forståelsesramme for folkehelsearbeid, og særlig med et helsefremmende perspektiv. Ut fra dette kan det se ut som begreper om og interesse for sosial bærekraft fungerer som en kobling mellom folkehelsearbeid og samfunnsutvikling. Dette handler både om sosial rettferdighet på befolkningsnivå, med sosiale helseforskjeller som et sentralt anliggende, og om sosiale forhold som skaper levedyktige lokalsamfunn.
Norske kommuners lovpålagte arbeid med oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, og koblingen av dette kunnskapsgrunnlaget til utarbeidelsen av kommunale planstrategier, gir en god mulighet til å undersøke hvordan denne koblingen fungerer på lokalt nivå. Det innebærer samtidig å forfølge to sentrale elementer i WHOs erklæring om helsefremmende arbeid fra Ottawa i 1986: at arbeidet skal være kunnskapsbasert og at det helsefremmende perspektivet skal integreres i alle politikkområder.
Folkehelsearbeid er et bredt felt som forstås og praktiseres på mange måter, både når det gjelder arbeidsform og innhold. Også samfunnsplanlegging får ulike former og innretninger i lokale praksiser. Integrasjonsprosessen rammes inn og påvirkes av en rekke forhold: lokale samfunnsforhold, lokal kunnskap og praksis, tilgang på kunnskap og ressurser i det kommunale apparatet. Når to så mangeartede felt skal integreres, vil nødvendigvis resultatet bli svært mangfoldig. I dette prosjektet undersøkes integrasjonsprosessen ut fra hvordan begreper om sosial bærekraft fungerer som koblinger mellom lokalt folkehelsearbeid og kommuneplanlegging.
Sentrale dimensjoner i analysen er bruk av kunnskap, mobilisering av aktører og utvikling av tenkemåter.
Teoretisk trekker prosjektet på ressurser fra samfunnsvitenskapelige teorier (ny-institusjonalisme), pragmatisk og kollaborativ planteori, i kombinasjon med den folkehelsevitenskapelige forståelser avintegreringsprosessen.
Bakgrunnen for prosjektet er statens ambisjon om å styrke det helsefremmende arbeidet i alle sektorer, inkludert i lokal samfunnsutvikling drevet med kommuneplanleggingens verktøy. Denne ambisjonen kommer blant annet til uttrykk i de relativt nye obligatoriske oppgavene innen planlegging (Plan- og bygningsloven) og det å lage et oversiktsdokument (Folkehelseloven). Begge lover uttrykker ambisjonen om å utjevne sosiale helseforskjeller i befolkningen.
Ideen om at det er verdifullt å integrere disse arbeidsoppgaver har ulik opprinnelse. Fra et folkehelseståsted kan det betraktes som implementering av flere sentrale ideer med utgangspunkt i WHOs Ottawacharter fra 1986. Den ene er å styrke det kunnskapsbaserte folkehelsearbeidet, med utgangspunkt i teorien om helsedeterminanter. Den andre er hentet fra tanken om å mobilisere krefter i lokalsamfunnet for å drive helsefremmende arbeid. En tredje ide er at det helsefremmende perspektivet skal implementeres i alle sektorer, i dette tilfellet gjennom strategisk planlegging.
Sett fra samfunnsplanlegger ståstedet kan integreringen ønskes velkommen som en måte å styrke den sosiale dimensjonen i planleggingen for bærekraftig utvikling.
De lovpålagte oppgavene i Norge gir institusjonelle rammer som skaper arbeidsprosesser og produkter som kan analyseres. Prosjektets metodiske tilnærming er kvalitativt orientert. Det empiriske materialet vil omfatte et fåtall kommuner som undersøkes i dybden gjennom dokumentanalyser og intervjuer.
Resultatet av prosjektet antas å bidra til kunnskap om hvordan folkehelsearbeid og kommuneplanlegging integreres gjennom å vektlegge sosial bærekraft. Det kan være grunnlag både for videre utforsking av hvordan integrasjonen mellom planlegging og folkehelsearbeid utøves lokalt, og om videreutvikling av de verktøy som er i bruk i norske kommuner.
-
Det systematiske folkehelsearbeidet i Norge utvikler seg som følge av krav til kommunene og fylkeskommunene i folkehelseloven. Et forhold er koblingen av oversiktsarbeid etter folkehelseloven opp mot lokal samfunnsutvikling i form av planlegging etter plan- og bygningsloven. Et annet forhold er det statlige initiativet "Program for folkehelsearbeid i kommunene" som har til hensikt, i tråd med loven, å gjøre psykisk helse til en integrert del av folkehelsearbeidet, og knytter det til lokal samfunnsutvikling.
Helsefremmende arbeid, som en del av folkehelsearbeidet, og lokal samfunnsutvikling gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven, kan betraktes som to ulike diskurser som bringes sammen som beskrevet ovenfor. Med diskurs menes her en spesifikk struktur av ideer, begreper og kategorier, formet i forholdet mellom kunnskap og makt, og uttrykt gjennom ideologier, strategier, språk og praksis. Prosjektet tar mål av seg til gjennom diskursanalyse å undersøke hvilken plass det helsefremmende arbeidet har i lokal samfunnsutvikling, både utfra hvordan "helsefremmende arbeid" forstår og tar opp i seg "lokal samfunnsutvikling" og hvordan "lokal samfunnsutvikling tar opp i seg "helsefremmende arbeid". Dette kan gi kunnskap som grunnlag for å forsterke koblingen.
Diskursanalysen skal bygge på litteraturstudier, dokumentanalyse og lokal praksis. Lokal praksis tenkes undersøkt dsom dokumentanalyser og som et fåtall casestudier som undersøkes gjennom observasjoner og informantintervjuer. Kriterier for valg av case er kommuner som både har et aktivt oversiktsarbeid, aktiv kommuneplanlegging og deltar i program for folkehelsearbeid i kommunene. Som folkehelsesjef og tidligere samfunnsplanlegger vil kandidaten kunne gi erfaringsbasert kunnskap til spørsmålsstillingene, samtidig som rollen som observatør og forsker krever metodisk klarhet. Prosjektet forventes å være relevant for fylkeskommuners og kommuners rolle som samfunnsutviklere generelt og innen folkehelse spesielt.