Sustainable Adaptation - Resilience in Urban Regeneration [ADAPT]

ADAPT har vært et tverrfaglig forskningsprosjekt med formål å foreta en integrert analyse av byomformingsprosesser. Et sentralt spørsmål har vært hvordan transformasjon av industriarv kan være en driver for bærekraftig utvikling og gode løsninger. Gjenbruk av historiske strukturer kan være en vesentlig faktor med hensyn til å sikre byens fremtidige bærekraft. Prosjektet har tatt utgangspunkt i en sammenlignende undersøkelse av omformingsprosjekter på to forhenværende industriområder i tett nærhet av bysentrum (Klosterøya, Skien og Verket, Moss). Forskningsarbeidet har vært organisert i fem arbeidspakker. AP 1 har hatt som overordnet mål å undersøke gjenbruk av industriarv i byomformingsprosesser, og har undersøkt hvordan kulturminner har blitt integrert og hvilke former for gjenbruk som finner sted. Hovedmål i AP 2 har vært å undersøke ressurseffektivisering og gjenbruk av eldre bygninger og å foreta en sammenligning av energieffektive løsninger i eldre industribebyggelse og nybygg. AP 3 har sett nærmere på forholdet mellom utformingen av offentlige rom og biodiversitet, med hovedfokus på hvorvidt og hvordan urbant hage- og landbruk blir innlemmet i planene. I AP 4 har overordnet mål vært å undersøke miljøvennlig transport med vekt på hvordan overordnete nasjonale føringer vedr. overgang til miljøvennligetransportløsninger og nullvekstmålet blir løst på bydelsnivå. AP 5 har dreid seg om resiliens i praktisk planlegging. Det viktigste kildematerialet har vært systematisk plangjennomgang, informasjon fra feltobservasjoner, gjennomføring av fokusgruppeintervjuer og nettbaserte gruppediskusjoner. En internasjonal Ekspertgruppe har bidratt med viktige innspill gjennom bl.a. gjennom fire fagseminarer. Referansegruppa har bestått av planleggere og sentrale representanter for ulike brukerinteresser. Resiliens har vært anlagt som et overordnet perspektiv, og resiliens kan forstås som en proaktiv tilnærming til plan- og beslutningsprosesser, der hensikten er å oppnå (mer) bærekraft. Vi har stilt følgende overordnete spørsmål på tvers av de tematiske arbeidspakkene: Hva skal til for å styrke planpraksis og oppnå bedre tilpasning til endringer og usikkerhet i fremtidige byomformingsprosesser? Resiliens har blitt definert som evnen til å opprettholde viktige prosesser og funksjoner i møte med endringer og uventete hendelser, men også evnen til tilpasning. I dette er aktiv læring, innovasjon og tilpasning sentralt. Denne typen byomformingsprosjekter er omfattende og kan stekke seg over 15-30 år før ferdigstilling. Dette reiser en del felles utfordringer for planlegging: Det legges opp til høy tetthet (relatert til lokal kontekst) med funksjonsblanding (bolig, arbeidsplasser, utdanning og service). Det legges opp til forbedret tilgang til sjøen/vannet og nye, sentrale transportforbindelser (hovedsakelig for gange og sykling) som knytter ulike byområder sammen. Slik utbyggingen er pågående og skjer trinnvis. Områdereguleringen åpner opp for at enkelte deler av områdene kan bygges ut direkte, men også til at en rekke avklaringer og detaljeringer kan løses i etterfølgende reguleringsplaner. Dette gir en fleksibilitet for utviklingen. Det muliggjør en trinnvis områdeutvikling og sikrer at ytterligere avklaringer og endringer kan håndteres gjennom senere detaljering. Men dermed oppstår også noen nye utfordringer. For eksempel viser det seg at noen grep gitt i områdereguleringene ikke er realiserbare på grunn av tekniske eller økonomiske begrensninger. Det gjør det også mulig å stille spørsmål ved og reforhandle om løsninger fra områdereguleringene i senere planarbeid. Dette kan skape usikkerhet. Endringer kan medføre forbedringer, men tidvis forverringer sammenlignet med det som opprinnelig var tenkt. Hvis intensjonene i fra de innledende faser ikke er tilstrekkelig sikret gjennom vedtatte planer, risikerer man at de nedprioriteres. Eierstrukturen påvirker hvordan den faktiske utviklingen og utbyggingen foregår, enten ved at én eier både planlegger og utvikler området eller ved at ulike aktører kommer inn og utvikler ulike deler. Nye aktører kan bringe inn andre mål i prosessene som kan medføre endring og usikkerhet. En utfordring i denne typer byomforming er at områdene ofte ikke har mange brukere når planleggingen starter. Ulike aktører, brukere og berørte bør involveres bredt og utover minstekrav til medvirkning, blant annet gjennom midlertidige aktiviteter. Det bør arbeides mer med metodeutprøving for å håndtere slike utfordrende situasjoner. Dette kan skape både forankring og stedstilknytting. Etter hvert som områdene utvikles kommer flere og nye brukere til, f.eks. når nye arbeidsplasser åpnes og innbyggere flytter inn i området. Å involvere disse er en utfordring som bør imøtekommes, for eksempel gjennom medvirkning i detaljerings- og utbyggingsfasene. Både generelle og fagspesifikke anbefalinger for å oppnå økt bærekraft ved planlegging og gjennomføring av fremtidige byomformingspropsesser har blitt formuelert.

Langsiktig tenkning er et nøkkelord i denne typen planlegging. Forutsigbarhet bør kombineres med fleksibilitet i langvarige omformingsprosjekter der stor sannsynlighet fins for at uforutsette endringer og usikkerhet oppstår. Forskergruppa har framsatt forslag til endringer i planpraksis, som på sikt vil medføre endringer i kompetanse, adferd, praksis og politikk. En følge kan bli en holdningsendring hos kulturminneforvaltningen. Framtidig sikring av industriarv forutsetter proaktiv holdning til tverrsektorielt samarbeid. Resiliens kan fungere som et strategisk virkemiddel for å skape langsiktige mål og visjoner for et område, nye strategier, tiltak, osv. og å finne muligheter for å oppnå disse. Ved å introdusere resiliens som en overordnet forståelsesramme, har prosjektet fungert kompetansebyggende gjennom å samle den tverrdisiplinære forskningsgruppa rundt behovet for å ivareta fagspesifikke og praksis-orienterte spørsmål samtidig.

Urban growth urges development of more climate friendly solutions. Urban transformation processes effect the built environments, including cultural heritage, as the need for more housing, workplaces and infrastructure arises. Already built structures have to relate to climate changes. Cultural heritage is a component in urban development and it gives cities character. Heritage also have economic value and it can be sustainable to reuse heritage for new purposes. By an in-depth analysis of two large on-going regeneration projects on former industrial sites in the historic towns of Skien and Moss, we ask how industrial heritage can be adapted to achieve sustainable climate friendly solutions. We will scrutinise how the reuse of heritage, alongside developing new infrastructure, may contribute to human wellbeing and place attachment. The interdisciplinary ADAPT project will enable an integrated analysis of the regeneration processes. By analysing how the regeneration initiatives are moving forward, we will examine how cultural heritage is reused, parallel to considering resource efficiency in buildings. We will also pay attention to urban biodiversity and the integration of urban agriculture in public space, and, as part of the development scheme, analyse the transition to different climate friendly transport solutions. The project addresses several challenges identified in the work programme. It draws attention to the ways cultural heritage and cultural historic environments can be used and managed to ensure future sustainable development. The project will generate knowledge on how to transform heritage for new purposes. Sustainable regeneration of cultural heritage may bring forth added value by enabling new social activities. The study is organised in a way that answers the call for a more holistic environmental research that enables the integration of perspectives from the nature sciences, the social sciences and the humanities.