Money Markets after the Global Financial Crisis: Functioning and Regulation

Pengemarkeder har en nøkkelrolle i det finansielle system. I pengemarkeder handles det instrumenter som ligger tett opp til penger -- gjeld med løpetid kortere enn et år. Disse markedene var sentrale i den siste finanskrisen, og var en av de viktigste grunnene til at Lehman Brothers gikk konkurs. Følgelig har pengemarkeder vært i fokus for regulerende myndigheter og en rekke reformer har blitt gjennomført i kjølvannet av finanskrisen. I dette prosjektet fokuserer vi på tre aspekter ved pengemarkeder i tiden etter finanskrisen. Pengemarkeds-renter brukes ofte som tilnærming til den risiko-frie renten. Lærebøker i finans bruker den "risiko-frie" renten til å beskrive avkastningen på sikre verdipapirer og for å "tidsjustere" (diskontere) fremtidige kontantstrømmer. I teorien representerer den risiko-frie avkastningen det mest grunnleggende investeringsalternativet. I virkeligheten er det å bestemme den risiko-frie renten meget vanskelig, og det har ikke blitt noe lettere etter finanskrisen. Vi diskuterer en rekke alternativer og undersøker implikasjoner av senere tids reformer for de forskjellige alternativene. Klingler og Sundaresan (2020) ser på korte amerikanske statspapirer, og finner at avkastningen på disse papirene er betraktelig mer variabel enn andre mulige sammenligningsrenter. Videre, Klingler og Syrstad (2022) studerer alternative renter foreslått av regulerende myndigheter. Overskuddslikviditet i pengemarkedet, grunnet såkalte kvantitative lettelser, har presset en rekke pengemarkedsrenter ned mot nivået for risikofri rente. Dette er veldig tydelig i Sveits, Japan og EU, men ikke så tydelig i USA. Rime, Schrimpf og Syrstad (2022) ser på hvordan denne kompresjonen av renter har smittet over til USA via valuta-swap markedet. Syrstad og Viswanath-Natraj (2022) går mer i dybden av valuta-swap prising og ser nærmere på bidrag fra kvantitative lettelser og låneordninger mellom sentralbanker. Georgievska, Klingler, Rime og Syrstad (2023) følger opp Rime, Schrimpf og Syrstad og ser nærmere på hvordan banker med forskjellige karakteristika handler sammen for å nå sine kortsiktige finansieringsbehov. Kortsiktig finansiering fungerer som et "smøremiddel" i det finansielle system. Banker og andre mellom-ledd i det finansielle system er viktige som tilretteleggere av tilbud og etterspørsel som ikke nødvendigvis faller nøyaktig sammen i tid, og dette er spesielt krevende i desentraliserte markeder (såkalte over-the-counter markeder). Som tilretteleggere bygger de opp beholdninger, som primært er finansiert i av kortsiktige pengemarkedslån. Dermed får kortsiktig finansiering direkte betydning for andre hvor lett det er å handle verdipapirer i andre markeder (markeds-likviditet). Dick-Nielsen, Poulsen og Rehman (2022) undersøker mer spesifikt hvordan nye reguleringer, som påvirker bankers evne til å holde kortsiktig gjeld, har slått ut i markeder for bedrifters gjeld (Corporate bonds). Klingler og Syrstad (2022) studerer bedrifters bruk av kortsikt finansiering fra pengemarkeder. Rehman (2022) sammenligner hvordan forskjeller i reguleringer av pengemarkedsfond i EU og USA påvirker i hvilken grad kundene ønsket å trekke ut pengene sine fra pengemarkedene i løpet av Covid-krisen. Til slutt studerer vi pengemarkeders rolle for å gjennomføre pengepolitikken. Akram, Nyborg, Rehman, Rime og Syrstad (2023) bruker data for Norges Banks likviditets-auksjoner for å studere hvordan krav til sikkerhet, og hvilken sikkerhet bankene har tilgjengelig, påvirker pengemarkedsrenter. Natvik og Syrstad (2021) ser på hvordan sentralbankers kommunikasjon om fremtiden påvirker pengemarkeder.

-

Money markets are the cornerstone of a well-functioning financial system. These markets ensure the smooth flow of capital to its most productive use, acting as a lubricant of the financial system. Before the Global Financial Crisis (GFC) of 2007-2009, the functioning of money markets was essentially taken for granted. However, as highlighted by the GCF, disruptions of money markets can occur with potentially disastrous consequences (for example, the default of Lehman Brothers can be attributed to disruptions in its access to money markets). As a consequence of the GCF, financial supervisory authorities around the world have tightened the regulation of money markets. These new regulations, combined with unconventional monetary policy (also known as quantitative easing), had a significant impact on the functioning of these markets. Following the GFC outcomes in money markets around the world has differed significantly from the pre-GFC period. We plan to address these changes. Examples of projects are listed below. A collateralized loan (which is safer than an uncollateralized loan) should have a lower interest rate than a comparable uncollateralized loan does. However, this does not hold anymore. This pattern raises an important question: which rate should we use as proxy for the risk-free interest rate? We will follow up on this question and describe a drastic shift in the level of different proxies for the risk-free rate in the post-GCF regime. Because financial institution, corporations, and investors all use the risk-free interest rate – either directly or indirectly – in their investment decisions, understanding the benefits and limitations of different risk-free rate proxies is of paramount importance. More broadly, the principal of no-arbitrage – arguably the most important concept in financial economics – is frequently violated in the post-GCF environment. We plan to trace violations of this concept back to distortions in money markets.