Arctic Marine Evolution: using local adaptation to infer future evolutionary responses of Calanus copepods to a changing environment

Å forutsi klimaendringenes effekter på det biologiske mangfoldet i norske og arktiske havområder er sentralt for en bærekraftig bevaring av produktive nasjonale marine ressurser. Forskere erkjenner imidlertid i økende grad at modellprediksjoner av effektene av fremtidige klimaendringer på organismer må inkludere nøyaktige estimater av deres kapasitet (eller mangel på sådan) til å akklimatisere seg eller tilpasse seg de forventede endringene over tid. EvoCal-prosjektet har kartlagt kapasiteten til hoppekrepsen Calanus glacialis, en nøkkelart i det pelagiske næringsnettet i Arktis, til å spore fremtidige miljøendringer via akklimatisering (reversible, kortsiktige endringer i fysiologien) og evolusjonær tilpasning (endringer i den genetiske sammensetningen av en populasjon over tid). Miljøtoleranse for temperatur og pH ble sammenlignet i fire forskjellige bestander langs den betydelige miljøgradienten langs norskekysten, fra produktive tempererte farvann (Lurefjorden, Skjerstadfjorden og Ramfjorden) til det isdekte høyarktiske området (Billefjorden). Hvis den arktiske hoppekrepsen C. glacialis har tilpasset fysiologien sin til disse ulike miljøene i fortiden, et fenomen som kalles lokal tilpasning, kan det være mer sannsynlig at den vil tilpasse seg og overleve i møte med fremtidige miljøendringer. I EvoCal-prosjektet har vi 1) brukt hydrografiske fortøyninger for å karakterisere variasjonen og mangfoldet av miljøer som C. glacialis opplever i hele sitt utbredelsesområde i norske farvann, og knyttet dette til utbredelsen, 2) brukt nye genetiske verktøy som nylig har oppdatert tradisjonelle Calanus-utbredelseskart og gitt økt evne til å oppdage genetisk populasjonsstruktur, 3) undersøkt fysiologisk variasjon mellom arter og populasjoner ved å kvantifisere populasjonsspesifikke responser på klimarelaterte miljødrivere: temperatur og pH. Ved å integrere disse tverrfaglige verktøyene vil vi bidra til bedre og mer nøyaktige modellprediksjoner for den fremtidige overlevelsen av denne nøkkelarten i norske arktiske farvann.

EvoCal-prosjektet har kartlagt kapasiteten til hoppekrepsen Calanus glacialis, en nøkkelart i det pelagiske næringsnettet i Arktis, til å spore fremtidige miljøendringer via akklimatisering (reversible, kortsiktige endringer i fysiologien) og evolusjonær tilpasning (endringer i den genetiske sammensetningen av en populasjon over tid). Miljøtoleranse for temperatur og pH ble sammenlignet i fire forskjellige bestander langs den betydelige miljøgradienten langs norskekysten, fra produktive tempererte farvann (Lurefjorden, Skjerstadfjorden og Ramfjorden) til det isdekte høyarktiske området (Billefjorden). Hvis den arktiske hoppekrepsen C. glacialis har tilpasset fysiologien sin til disse ulike miljøene i fortiden, et fenomen som kalles lokal tilpasning, kan det være mer sannsynlig at den vil tilpasse seg og overleve i møte med fremtidige miljøendringer. I EvoCal-prosjektet har vi 1) brukt hydrografiske fortøyninger for å karakterisere variasjonen og mangfoldet av miljøer som C. glacialis opplever i hele sitt utbredelsesområde i norske farvann, og knyttet dette til utbredelsen, 2) brukt nye genetiske verktøy som nylig har oppdatert tradisjonelle Calanus-utbredelseskart og gitt økt evne til å oppdage genetisk populasjonsstruktur, 3) undersøkt fysiologisk variasjon mellom arter og populasjoner ved å kvantifisere populasjonsspesifikke responser på klimarelaterte miljødrivere: temperatur og pH. Ved å integrere disse tverrfaglige verktøyene vil vi bidra til bedre og mer nøyaktige modellprediksjoner for den fremtidige overlevelsen av denne nøkkelarten i norske arktiske farvann.

Predicting the effects of climate change on Norwegian and Arctic marine biodiversity is crucial for a sustainable conservation of productive national marine resources. Increasingly, however, scientists are recognizing that model predictions of the effects of future climate change on organisms must include accurate estimations of their capacity (or lack thereof) to acclimatize or adapt to the predicted changes over time. While difficult to quantify in real time, we can use past adaptation to environmental gradients in single species to infer their capacity to adapt to future environmental change. The EvoCal project will determine the capacity of Calanus copepods C. finmarchicus and C. glacialis, key species in the food web of the North Atlantic and the Arctic, to track future environmental change via acclimatization and adaptation. To do this, we will compare the environmental tolerance ranges to temperature, pH and salinity of distinct populations along the significant environmental gradient of Norwegian coastlines, from productive temperate waters to the ice-covered high Arctic. If they have been able to adapt their physiology to match these diverse environments in the past, a phenomenon known as local adaptation, they are likely to have the capacity to adapt to track and survive in the face of future environmental change. We will 1) employ state-of-the-art sensors to characterize the variability and diversity of environments that Calanus experiences throughout its range in Norwegian waters and link that to its distribution, 2) use new genetic tools that have recently upended traditional Calanus distribution maps and provided increased ability to detect population genetic structure, 3) investigate intra-species, inter-population physiological variability by quantifying population-specific responses to climate-related environmental drivers: temperature, pH, and salinity. If tolerance ranges vary intraspecifically, the species may be able to adapt in the future.