Friske varroaresistente honningbier

Honningbier utfører en viktig tjeneste gjennom å pollinere en rekke landbruksvekster i tillegg til ville planter. Sammen med ville pollinerende insekter utsettes honningbier for en rekke stressfaktorer. For honningbiene er en parasittisk midd Varroa destructor (varroamidd) og de virus den sprer er den viktigste enkelt-trusselen. Bisamfunn som ikke behandles mot parasitten dør normalt i løpet av 1-3 år, og varroamidden utvikler resistens mot stadig flere medikament som brukes i bekjempelsen. Selv ved medikamentell bekjempelse opplever mange birøktere økte tap og svekkelse av bisamfunn som følge av varroamidden. Det finnes imidlertid honningbier i Norge som klarer seg godt uten medikamentell varroabekjempelse. Vi har tidligere påvist flere mekanismer hos disse biene som gir resistens mot varroa. Sommeren 2019 etablerte vi 2 forsøksbigårder som vil brukes i eksperimenter i 2020 og 2021 for å undersøke i hvilken grad driftstekniske metoder og bienes genetikk har betydning for bienes framviste resistens. Videre har vi begynt arbeidet med å registrere birøktere som oppgir at de ikke behandler medikamentelt mot varroa og noen av disse ble besøkt i august for gjennom prøveuttak å dokumentere om biene faktisk er varroaresistente og for å kartlegge fellesnevnere i miljø, driftsteknikk og bier som kan forklare hvorfor biene framviser varroaresistens. I 2019 har vi i samarbeid med birøktere i Hurdal kommune, som i praksis har en lukket populasjon av honningbier, startet arbeidet med å utvikle en modell for hvordan birøkterne selv kan avle fram honningbier som i større grad klarer seg uten medikamentell varroabekjempelse. Sentralt i dette arbeidet er å dokumentere terskelverdier for hvor mange varroamidd et bisamfunn tåler før det oppstår skader med økonomiske konsekvenser. Data og prøver er samlet inn fra birøkterne og vil danne grunnlaget for valg av avlsdronninger for 2020. Totalt sett skal prosjektet gi grunnlag for at norsk birøkt i større grad kan drives uten medikamentelll varroabekjempelse samtidig som skadevirkninger av varroamidden blir redusert. Dette vil sikre produksjon av norske biprodukter av god kvalitet og uten fremmedstoffer, og bidra til at honningbiene kan fortsette med å levere pollineringstjenester. 2020 Årets arbeid i de 2 forsøksbigårdene for å undersøke effekten av driftsmetodikk, atferd og genetikk har resultert i et komplett datasett for første fase i prosjektet. Vi har målt varroapopulasjonens størrelse ukentlig, målt bifolkenes helsestatus og tatt ut yngelprøver for å måle varroamiddens reproduktive suksess. For å skille ut atferdskomponenten i varroaresistensen har vi utvekslet dronninger mellom halvparten av de resistente og ikke resistente bifolkene. I de gjenværende kontrollgruppene har vi utvekslet dronninger innen samme populasjon for å eliminere skjevhet på grunn av selve utvekslingen av dronninger. i 2021 vil vi følge bifolkene på tilsvarende måte som i 2020 og registrere hvilke endringer som skjer. I Hurdal har vi fullført den første sesongenhvor mer enn 80% av birøkterne har bidratt med de nødvendige data. Vi har nå nok data til å kunne gi anbefalinger om hvilke dronninger som skal brukes i neste års avl. Aktiviteten fortsetter på tilsvarende måte i 2021, men forhåpentligvis er birøkterne som deltar mer selvgående etter opplæring i 2020. Vi har fortsatt å samle navn på birøktere til citizen science prosjektet og birøktere med bifolk som klarer seg uten kjemisk varroabekjempelse. På grunn av covidsituasjonen og at av andre oppgaver har vært arbeidskrevende kunne vi ikke gjennomføre disse to siste delprosjektene som planlagt. Disse delprosjektene vil få den nødvendige fokus fra 2021. 2021 I år har vi samlet inn de siste data fra de opprinnelige bifolkene i WP3, sosial overføring av varroaresistens. På grunn av store vintertap i området, og også i forsøksbigårdene ble det kjøpt inn 10 nye bifolk som vil følges ut 2022. I WP5, avlsprogrammet for varroaresistens i Hurdal ble de første dronningene som er produsert fra selekterte avlsdronninger rangert etter deres evne til å holde angrepsgraden av varroa nede. Disse dronningene ble brukt til å erstatte dronninmger i bifolk hvor varroapopulasjonen vokste raskt gjennom sesongen. Dataene viser en svak nedgang i angrepsgraden av varroa fra sommer til høst, men vi må vente til 2022 før vi kan konkludere hvorvidt seleksjonen begynner å gi resultater. Birøkterne som deltar i prosjektet er motiverte og fortsetter å levere data av god kvalitet. Disse dataene kan også bruke til å supplere undersøkelsen om økonomisk terskelverdi for varroabehandling (WP1) og kartlegging av varroaoverlevende biepopulasjoner (WP2). Tavlene som ble brukt for å kartlegge effekten av cellestørrelse på varroamiddens reproduksjon er samlet inn og analyseres nå av en masterstudent som vil avlegge mastergraden sin på denne problemstillingen i 2022.

Den parasittiske midden Varroa destructor (varroamidd) og de virus den sprer er den viktigste enkelt-trusselen mot birøkt. Bisamfunn som ikke behandles mot parasitten dør normalt i løpet av 1-3 år, og varroamidden utvikler resistens mot stadig flere medikament som brukes i bekjempelsen. Selv ved medikamentell bekjempelse opplever mange birøktere økte tap og svekkelse av bisamfunn som følge av varroamidden. Det finnes imidlertid honningbier i Norge som klarer seg godt uten medikamentell varroabekjempelse. Vi har tidligere påvist resistensmekanismer mot varroa hos disse biene, men vi mangler avgjørende kunnskap om i hvilken grad driftstekniske metoder spiller inn for bienes framviste resistens. Prosjektet vil gjennomføre eksperimenter for å undersøke dette elementet. Videre vil prosjektet arbeide med en rekke andre birøktere som oppgir at de ikke behandler medikamentelt mot varroa for å dokumentere om biene faktisk er varroaresistente og vi vil finne fellesnevnere i miljø, driftsteknikk og bier som kan forklare hvorfor biene framviser varroaresistens. Gjennom prosjektet vil vi også utvikle og teste en modell for hvordan birøkterne selv kan avle fram honningbier som i større grad klarer seg uten medikamentell varoabekjempelse. Et sentralt element i dette arbeidet med behovsprøvd varroabekjempelse er å dokumentere en ny terskelverdi for hvor mye varroamidd et bisamfunn tåler før det oppstår skader med økonomiske konsekvenser. Totalt sett skal prosjektet gi grunnlag for at norsk birøkt i større grad kan drives uten medikamentelll varroabekjempelse samtidig som skadevirkninger av varroamidden blir redusert. Dette vil sikre produksjon av norske biprodukter av god kvalitet og uten fremmedstoffer.