Risikobasert tilnærming og prioritering i norsk politis forebygging og bekjempelse av kriminalitet

Politiets oppgaver er å sikre landets borgere trygghet, rettssikkerhet og alminnelig velferd, og det skal gjøres gjennom å hjelpe, og forebygge og håndheve kriminalitet. Samtidig er det norske samfunnet i store endringer. Økt befolkningsmengde, mangfold, mobilitet, sosiale spenninger og teknologisk utvikling påvirker samfunnet. Dette er endringer som vil påvirke politiets daglige gjøremål. Viktige spørsmål er hvordan politiet skal løse samfunnsoppdraget i lys av disse samfunnsendringene, og hvilke verktøy eller metoder må politiet utvikle for å imøtekomme endringene. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 fikk politiet, spesielt i Gjørv-kommisjonens rapport, til dels sterk kritikk for manglende eller svak evne til å erkjenne risiko knyttet til fremtidig (kriminalitets)utvikling, og svakheter ved ledelsesutøvelsen. Siden da har det vært et økende fokus og bruk av begrepet risiko i ulike styrende dokumenter til og fra politiet, samt i dokumenter politiet selv har utarbeidet. Innen flere virksomhetsområder i politiet, er det utviklet veiledere eller verktøy for å vurdere risiko. En sentral utfordring er imidlertid at disse ikke bygger på en felles tilnærming eller forståelse av begrepet risiko, risikovurderinger og risikostyring. I 2014 ble etterretning tatt i bruk som politiets metodikk for å produsere kunnskap om kriminalitet. Etterretning blir i mange sammenhenger koblet til risiko. I «Etterretningsdoktrine for politiet», utgitt av Politidirektoratet i 2014, understrekes det blant annet at etterretning skal støtte beslutninger, og produktene skal gi økt kunnskapsgrunnlag og bidra til å redusere risiko. Målet med prosjektet er å undersøke om og i hvilken grad politiets strategiske/langsiktige etterretning kan bidra til risikobaserte prioriteringer i beslutningene om hvilke tiltak politiet skal iverksette mot kriminalitet. I dette ligger det: 1) å undersøke de ulike tilnærmingene til risiko i politiet, 2) i hvilken grad utarbeidelsen av strategiske etterretningsprodukt har likhetstrekk med hvordan risikovurderinger utarbeides og 3) hvordan strategiske ledere/beslutningstakere i politiet forstår etterretning og risiko. Til tross for kritikken fra Gjørv-kommisjonen, og andre viktige rapporter etter 2011 som påpeker det samme, er det forsket lite på hvordan risiko og risikostyring forstås innad i politiet. Politiets manglende risikoerkjennelse er sist fremhevet i rapporten fra evalueringsutvalget etter den fellende korrupsjonsdommen i 2020 mot tidligere polititjenestemann Eirik Jensen. Utvalget påpeker på side 57 i rapporten at: «Risikoerkjennelse er selve forutsetningen for å forebygge framtidige farer, kriser og problemer av ulike slag.» Politiets risikoerkjennelse forutsetter imidlertid at politiorganisasjonen og menneskene som jobber i den har en felles grunnleggende forståelse og tilnærming til risiko. Prosjektet ønsker å være et bidrag til nettopp dette.

Kravene fra politiske myndigheter er omfattende og medborgernes forventinger til politiet er høye. Samtidig vil, og skal, politiets ressurser være begrensede. Klare prioriteringer og god styring er derfor viktig for at politiet skal kunne utnytte ressursene hensiktsmessig og effektivt. Siden begynnelsen av 1990-tallet har mål- og resultatstyring vært det overordnede styringsprinsippet i statlig forvaltning, og statlige virksomheter er pålagt å risikostyre sin interne virksomhet. Etter terrorangrepet 22. juli 2011 har imidlertid politiet, spesielt i Gjørv-kommisjonens rapport, fått til dels sterk kritikk for manglende eller svak evne til å erkjenne risiko knyttet til ulike former for kriminalitet. Altså mangelfull forståelse og styring av risiko på forhold utenfor politiets organisasjon og kontroll. Den pågående politireformen er blant annet en konsekvens av kritikken som har fremkommet i Gjørv-rapporten og andre utredninger etter 22. juli. De siste årene har det vært en økning i bruken av begrepet risiko i ulike styringsdokumenter til og fra politiet. Innen noen fagområder i politiet er det utviklet veiledere eller verktøy for å vurdere risiko. En sentral utfordring er imidlertid at disse ikke bygger på en felles forståelse, definisjon eller betydning av risiko i innsatsen mot kriminalitet. Målet med prosjektet er å undersøke i hvilken grad norsk politi har en risikobasert tilnærming til styringen og prioriteringen av oppgavene politiet skal løse, og hva som fremmer og/eller hemmer at det kan oppnås. Det er i første omgang behov for å undersøke hvordan ledere i politiet oppfatter og forstår sentrale begrep innen risikostyring, og hvordan disse oppfatningene og forståelsene brukes i løsningen av samfunnsoppdraget. Politiets samfunnsoppdrag vil i dette prosjektet bli avgrenset til forebygging og bekjempelse av kriminalitet. En felles forståelsesramme er en forutsetning for at alle beslutningstakere i politiet i fremtiden skal kunne styre og prioritere etter risiko.