Tilbake til søkeresultatene

INNOFFARENA-Innovasjonsarena for stat og kommune

Hamar bispedømmes steinhåndverkere og arkitektur 1250-1500

Alternativ tittel: Stonemasons and Architecture in the Hamar Diocese 1250 - 1500

Tildelt: kr 1,7 mill.

Steinbygging med bruddstein og kalkmørtel ble introdusert til Norge tidlig på 1100-tallet. Teknologien var ny og krevde kunnskap som tidligere ikke var kjent i landet. Avhandlingen omhandler hvordan steinbygningene ble oppført og av hvem. Aktører som steinbrudd, murere, verktøy, økonomi og byggherrer, undersøkes med henblikk på organisering og utvikling av teknologi ved oppføring av middelalderkirker og sekulære bygninger. Tidligere forskning på middelalderens steinarkitektur i Norge, hovedsakelig basert på dekorative elementer og stil, har foreslått at byggeprosjekter ble organisert gjennom bygghytter tilknyttet de fem katedralene. Impulsene ble videre spredt ut i sognene av omreisende håndverkere fra sentrum til periferi. For å utfordre og nyansere konsensus omkring organisering og utvikling av steinbyggeri utføres en teknologistudie. Empirisk grunnlag for teknologistudien er alle steinbygninger oppført i Hamar bispedømme i perioden ca. 1130 – 1537. Datasettet består av 46 kjente arkitektoniske strukturer, i hovedsak kirker, men også hvelvkjellere, steinhus, borger og citadeller. Om lag 30 % av alle bygninger i regionen ble oppført i stein. Med ett unntak, Håkon Håkonssons Mjøskastell, knyttes alle prosjektene til Kirken som byggherre. Til tross for varierende bevaringsgrad gir stående bygninger, ruiner og arkeologisk dokumentasjon innblikk i middelalderens bygningsteknologi. Kronologiske rammeverk basert på begrepene romansk og gotisk er utviklet for ny datering av arkitektur og byggefaser. Med utgangspunkt i teorier fra symmetrisk arkeologi og nymaterialisme foreslås et metodisk rammeverk for bygningsarkeologi. Bygningsrestenes materielle og menneskelige aktører/aktanter er sidestilt i gjensidige avhengighetsforhold som påvirker hverandre. Sammen med arkitektur og murverk og skriftlige kilder, inngår nytt arkeologisk materiale, som steinbrudd, verktøyspor, steinhuggermerker og mørtelanalyser i analysene. Teknologistudien gir resultater for bygningsprosesser og arkitektur. Organiseringen og utviklingen av bygghytter og steinhåndverk nyanseres med grunnlag i materielle aktører. Tidligere forklaringsmodeller som sentrum-periferi hvor bygningsmiljøer ved katedralene spredte seg til sognene nyanseres. Flere bygningsmiljøer kan identifiseres i materialet som viser at organiseringen endret seg gjennom middelalderen. Steinhåndverket utviklet seg fra å være globalt i tidlig romansk tid til en kontrollert bygghytte rundt Hamar domkirke i romansk tid. Videre som håndverkere fikk mer innsikt i egen region og lokalkunnskap utover i gotisk tid utvikles regionale teknologier og bygningsuttrykk. Økonomisk status spilte liten rolle i valg mellom stein og tre som byggemateriale for kirker i perioden. Steinbygningenes status nyanseres derfor i forhold til stavkirkene. Råstofftilgang, kontroll av steinbruddlokaliteter og andre materielle aktører som kunnskap var utslagsgivende i valg av stein fremfor tre. Å følge materielle teknologiaktanter stein viser at steinhuggere og murere hadde en fri rolle, ikke var tilknyttet biskopen alene, og de kunne ta oppdrag både fra kongen og biskopen samtidig. Steinhuggerne var omreisende og tok oppdrag, og solgte stein eller oppførte kirker på tvers av bispedømmegrenser.

Forventete mål for prosjektet er nådd. Prosjektet har vist hvordan studier av steinteknologi kan gi ny kunnskap om bygningens ontologi og hvordan materialet kan benyttes for ny kulturvitenskaplig kunnskap innen forskningsfeltet. Ervervet innsikt i prosessene har direkte overføringsverdi til kulturminneforvaltningen og spesielt for istandsetting av middelalderruiner i og middelalderens steinarkitektur.

Hovedmål med prosjektet er å undersøke hvordan regionale håndverkermiljø knyttet til Hamarbispen påvirket og inngikk i bygningsuttrykk, byggherrenes politikk og økonomi gjennom studier av Hamarbispedømmes steinarkitektur. Domkirkenes håndverkere, organisert i bygghytter, slik som på Hamar, etablerte regionale miljøer som videre påvirket lokale murere i bygging av sognekirker og øvrige steinbygg. Prosjektet knyttes til nyere materialitetsforskning, hvor materiell kultur, håndverkspraksis, materialer og verktøy tilkjennes aktørstatus. I materialet observeres håndverkernes etterlatte signaturer i bygningsuttrykk, dekor, steinhuggermerker, materialbruk, verktøyspor, opplegg av murer og i mørtelsammensetninger. Også steinbrudd, brenning av kalk til mørtel, råstoffbruk og mørteltilslagenes korning viser distinkte spor etter regionens håndverkere. Videre søker prosjektet å vise hvordan regionale håndverkere kommer til syne i kirkenes utforming og tekniske detaljer, og hvordan bygningenes materialitet inngikk i kirkens konsolidering av regionen. Steinbygningene viser hvordan ulike håndverksgrupper som murere, snekker eller smeder forholdt seg til hverandre og hvor mange som var med i hvert prosjekt. Kandidaten vil diskutere forståelsen av håndverkets spredning fra bygghytter i sentrum til periferiene, og hvordan bygghytten er lesbar i et arkeologisk materiale. Å påvise regionale håndverkerne kan gi ny kunnskap om kirken som byggherre og håndverkets organisering, men også om bygningenes utforming og strukturenes agens, og opphav til deres uttrykk og politiske utgangspunkt. Samtidig viser studien hvordan ulike bispedømmer og regioner sto i forhold- og motsetning til hverandre uttrykt gjennom steinarkitektur fra norsk middelalder. Empirisk utgangspunkt for studien er steinbygninger, dokumentasjon- og ruiner etter slike oppført av kirken i Hamar bispedømme i perioden 1250-1500.

Budsjettformål:

INNOFFARENA-Innovasjonsarena for stat og kommune