GENDERNETPLUS-GENDER NET Plus Cofund

I dette prosjektet har vi undersøkt hvordan FNs bærekraftsmål 5 om likestilling mellom kjønn og mål 13 om klimahandling sees i sammenheng i internasjonal, europeisk, nordisk og norsk politikk. FNs bærekraftsmål er en felles global handlingsplan som forplikter myndigheter på tvers av nivå, private aktører og sivilsamfunn til felles innsats for en bedre og mer rettferdig verden. En forutsetning for å lykkes med bærekraftsmålene er at målene sees i sammenheng og at innsats på ett område ikke skaper negative effekter på et annet. FN har fremhevet at likestilling må legges til grunn for arbeidet med alle bærekraftsmålene, og både i norsk og internasjonal politikk er gender mainstreaming en utbredt strategi for å integrere kjønnsperspektiver på ulike politikkområder. Mens likestilling har vært sentralt på andre områder i Norge, som utdanning, helse og arbeidsliv, har dette i langt mindre grad vært et fokus innenfor miljø- og klimapolitikk. Dette er likevel i kontrast til hvordan Norge i utenrikspolitikken er opptatt av at kvinner rammes særlig hardt av klimaendringer, og at likestilling mellom kjønn er en viktig målsetning med bistandsarbeidet og en bærekraftig utvikling til det beste både for mennesker og planeten. Men her hjemme blir likestilling sjelden tematisert når vi snakker om klima, miljø og naturforvaltning. Hvorfor er det sånn? Hvor er kjønnsperspektivene i klimapolitikken, og ikke minst i klimaforskningen? I dette prosjektet har vi belyst disse problemstillingene ved å undersøke hvordan bærekraftsmålene oversettes til nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Vi har vært opptatt av å forstå hvordan disse målene, og spesielt bærekraftsmål 5 og 13, sees i sammenheng innenfor ulike områder av miljø- og klimapolitikken, som transports, energi- og landbrukssektoren. Gjennom analyser av offentlige dokumenter om klima-, miljø- og likestillingspolitikk, utenrikspolitikk og samisk politikk i Norge, viser vi at det imidlertid gjøres få koblinger mellom klima og likestilling i norsk politikk. Vi identifiserer et uutnyttet potensial for integrering av kjønnsperspektiver i klimapolitikken: Eksisterende forskning har vist at det er store kjønnsforskjeller i karbonfotavtrykk, på grunn av forskjeller i transportmønster, bolig, matforbruk, rekreasjon og kultur. Disse innsiktene kunne vært systematisk implementert i norsk klimapolitikk. Forskning tyder også på at det er kjønnsforskjeller i kunnskap, holdninger og vilje til politisk handling knyttet til klimaendringer. Klimatiltak er derfor ikke kjønnsnøytrale. Karbonskatt, grønne avtaler og grønne jobber presenteres som viktige virkemidler i norsk klimapolitikk, men kjønnsforskjeller i inntekt og kjønnsfordeling i arbeidsmarkedet er ikke nevnt. Sosial ulikhet og omfordeling er ikke del av diskusjonen om CO2-avgift i det hele tatt. Å innlemme en forståelse av det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet når det snakkes om «grønne jobber» – som er et sentralt tema i likestillingspolitikken – kunne gitt en bedre forståelse av de politiske løsningene på klimaendringer. Vi konkluderer med at aktiv bruk av kjønnsdelt statistikk kan bidra til å synliggjøre kjønnsperspektiver ved klimaendringer. Som bemerket av UN Women (2018), er slik statistikk nøkkelen til å integrere kjønnsperspektiver i klimapolitikk. I norsk klimapolitikk mangler imidlertid stort sett kjønnsdelte data, med noen få unntak knyttet til kjøttkonsum. Integrering av kjønn i klimapolitikken kan bidra til bedre å forstå hvordan klimautfordringen er «menneskeskapt» og dermed hva man bør gjøre for å skape endring. En mulig implikasjon av å fokusere på forskjeller mellom menn og kvinner kan imidlertid være en forsterket individualisering av klimatiltak. Gitt at kjønnsperspektiver ikke er redusert til individuelle menns og kvinners moralske handlinger, har gender mainstreaming i klimapolitikken et potensial for å fremme et sårt tiltrengt fokus på mennesker, sosial ulikhet og maktforhold. Mangelen på kjønnsperspektiv på norsk klimapolitikk er et illustrerende eksempel på manglende analyser av hvordan klimautfordringene er menneskeskapte. Likevel er det viktig å understreke at analyser av kjønn og klima må fokusere på strukturer og maktforhold. Hvis kjønnsperspektiver reduseres til å fokusere på vanlige menn og kvinners forbruksmønster, kan det føre til moralisering og individualisering av klimatiltak. Å takle klimakrisen krever fokus på de strukturelle, institusjonelle, økonomiske og politiske årsakene til klimautfordringene, og kjønnsperspektiver kan legge til rette for dette viktige arbeidet.

Dette prosjektet har bidratt til den voksende litteraturen som kobler kjønn, sosial ulikhet og klimapolitikk fra det globale nord. Prosjektets resultater viser fravær av kjønnsperspektiver i norsk klimapolitikk, og det i et land hvor gender mainstreaming som strategi har stått sterkt. Slik sett bidrar prosjektets resultater til å påpeke et kunnskapshull i den norske klimapolitikken. Selv om eksisterende forskning tyder på at det er store kjønnsforskjeller i kunnskap om klimaendringer, holdninger og vilje til politisk handling samt i utslippsnivå, på grunn av forskjeller i transportmønster, mat- og boligforbruk og rekreasjon, har ikke denne kunnskapen blitt brukt i utformingen av norsk klimapolitikk. Funnene fra dette prosjektet bidrar derfor til å vise at klimatiltak ikke er kjønnsnøytrale og funnene peker videre på områder hvor det både er relevant og nødvendig å inkludere et kjønnsperspektiv i utformingen av fremtidige klimatiltak. En potensiell virkning er at prosjektets resultater kan brukes for både bevisstgjøring av hvordan ulike klimatiltak påvirker ulike befolkningsgrupper ulikt samt hvordan man kan gå frem for å gjøre analyser som tar høyde for disse forskjellene, blant annet basert på kjønnsdelt statistikk. Imidlertid peker også prosjektets resultater på betydningen av å inkludere strukturer og maktforhold i disse analysene. Å takle klimakrisen krever fokus på de strukturelle, institusjonelle, økonomiske og politiske årsakene til klimautfordringene, og prosjektets resultater viser at kjønnsperspektiver kan legge til rette for slike analyser. Videre viser prosjektets resultater at et kjønnsperspektiv kan brukes som en inngang til å forstå hvordan klimapolitikk påvirker sosiale grupper ulikt. Dette er ikke bare begrenset til kjønn: Alder, etnisitet, klasse og funksjonsvariasjon er også relevant å inkludere i effekten av klimatiltak på befolkningen. En forståelse for de sosiale aspektene ved klimapolitikk er nødvendig for å skape både effektive og legitime klimatiltak nasjonalt og lokalt. Slik sett er en potensiell virkning fra prosjektet økt bevissthet både i akademia og forvaltning omkring viktige forutsetninger for å skape en rettferdig klimapolitikk. Gjennom den populærvitenskapelige formidlingen har prosjektet bidratt til å sette det manglende kjønnsperspektivet i norsk klima- og miljøpolitikk på dagsorden. Disse resultatene har blitt formidlet til ulike målgrupper, som interesseorganisasjoner, forvaltning og politikere. En potensiell effekt av prosjektet er derfor øke oppmerksomheten om betydningen av å integrere et kjønnsperspektiv i utformingen og gjennomføringen av klimapolitikk.

See attached project discription.