The Anatomy of Resistance Campaigns

Hvorfor er noen land demokratier mens andre styres av diktatorer? Hvorfor blir noen demokratiske bare for å gli tilbake til autokrati noen år senere? Mens de fleste studier har fokusert på sakte økonomiske og demografiske faktorer, ser vi på aktørene som faktisk organiserer motstand mot autoritært styre. Kan det være at når motstandsbevegelser trekker på store, mektige organisasjoner som fagforeninger, at demokratiet er mer sannsynlig og mer stabilt? Hvilken rolle spiller religiøst- og etnisk mangfold innen revolusjonære bevegelser i deres suksess og demokratiets stabilitet? Kan disse bevegelsene bygge broer på tvers av mangfold gjennom allianser og ved å trekke på sosiale medienettverk? Vi undersøker disse spørsmålene med dynamiske nye data om nettverk av organisasjoner i Mellom-Amerika og Afrika fra 1990-2017, kombinert med nylig utviklede metoder innen måling av demokrati, nettverksanalyse og statistiske metoder. Resultatene våre vil hjelpe med å forstå hvordan det internasjonale samfunnet kan støtte aktørene som mest sannsynlig vil føre til endringer i retning av et stabilt demokrati.

The Anatomy of Resistance Campaigns project takes a new look at the causes of sustainable democratization by examining the organisations that participate in episodes of mass dissent. Recent studies show that democratization is often the product of mass, nonviolent mobilisation. However, episodes of mass mobilisation are treated as largely homogenous in existing research through proxies such as the size or duration of protests, while in reality they vary enormously and especially in terms of the organisations that participate. We argue that disaggregating episodes of mass mobilisation into their organisational components is a necessary step towards understanding democratization. Organisations mobilise people into dissent, bargain with regimes and participate in transitional regimes - yet how variations in these coalitions affect the prospects of democratization has not been examined in quantitative scholarship. We fill this gap by outlining a method for systematically identifying and recording the features of organisations that have participated in anti-government dissent in Africa and Central America from 1990-2017. We draw upon the explosion of events data collection in protest and conflict events, along with cutting-edge methods that draw upon web-scraping and social media usage. Our argument, contrary to much existing literature on protest and democratization, is that the diversity of interests encompassed in mass uprisings may create preferences for democracy but undermine the ability of movements to force long-term institutional changes. It is, rather, the embeddedness of organisations in quotidian networks and the networks among them that generates the long-term capacity to force and sustain democratic change. We use the new ARC data to test how the diversity, durability and unity of mass uprisings affects the prospects of sustainable democratization from mobilisation to regime regime, through transitional periods and consolidation.