Tilbake til søkeresultatene

FRIHUMSAM-Fri prosj.st. hum og sam

Dynamics of de facto state patron-client relations

Alternativ tittel: Dynamikken i patron-klient relasjoner blant de facto stater

Tildelt: kr 11,4 mill.

De facto-stater er stater som ikke har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Slike stater har lenge blitt behandlet som "blanke flekker", oversett både i akademisk litteratur og på kart. De spiller imidlertid en viktig rolle i internasjonal politikk: Siden slutten på den kalde krigen har de facto-stater vært involvert i et stort antall voldelige konflikter knyttet til løsrivelsesforsøk, endring av status eller nedleggelse. Det er derfor viktig å oppnå en bedre forståelse av dynamikken i de facto stat-konflikter. Nesten alle de facto stater som overlever i noe tid har en "patron" eller "beskytterstat" som sørger for sikkerhetsgarantier og økonomisk støtte. Ofte har dette ført til at de facto statene har blitt avskrevet som brikker i beskytterstatenes maktspill. I prosjektet utfordrer vi denne antagelsen og undersøker hvilket handlingsrom de facto statene har. Ambisjonen er å flytte fokuset innen de facto stat-studier fra å undersøke (fravær av) konfliktløsning til å utforske faktorene som bidrar til å opprettholde status quo. I prosjektet spør vi: Hvordan begrenser/styrker den hjemlige opinionen de facto statens politiske ledere vis-a-vis beskytterstaten? Hvordan navigerer disse lederne mellom hjemlige krav og patronens forventninger? Og hvordan utøver beskytterstater innflytelse? Prosjektet dekker de seks de facto statene som ved prosjektoppstart hadde egen beskytterstat: Abkhasia, Donetsk, Lugansk, Nagorno-Karabakh, Nord-Kypros, Sør-Ossetia, Taiwan og Transnistria. I tillegg ser vi på de to post-kald krigs de facto statene til tross for at de hadde en patron allikevel mislyktes, nemlig Srpska Krajina og Republika Srpska. Relevansen av prosjektet, så vel som konfliktpotensialet i de facto stater, viste seg umiddelbart etter oppstart, da det brøt ut krig i Nagorno-Karabakh i 2020. I 2022 ble Donetsk og Luhansk først anerkjent, og deretter innlemmet, i sin "beskytterstat" Russland. I 2023 har vi igjen sett nye krigshandlinger, hvor Aserbajdsjan etter nesten 30 år lyktes med å gjenerobre de siste «uavhengige» delene av Nagorno-Karabakh og denne de facto staten opphørte å eksistere. Russlands krigføring i Ukraina har ikke bare bidratt til at tre de facto stater har forsvunnet det siste drøye året, krigen har også inntil videre gjort det umulig å gjennomføre våre planlagte surveyer i den post-sovjetiske regionen. På den annen side ser vi et oppsving i internasjonal forskning og tett og godt samarbeid med andre sentrale forskningsmiljøer (bortsett fra det store russiske). Prosjektet har for eksempel samarbeidet med De Facto StateS Research Unit ved Universitetet i Tartu om en årlig workshop i tilknytning til Tartu Conference on East European and Eurasian Studies. Vi har også samarbeidet med et miljø ved Universitetet i Jena som forsker på patron-klient relasjoner. Utenfor det postsovjetiske området har vi i 2023 gjennomført en survey på Nord Kypros.

De facto states are states that have seceded unilaterally from another state and are denied international recognition. They control substantial parts of the territory they lay claim to but lead a precarious existence since the state from which they have seceded may at any time legitimately recapture it. Therefore, they depend upon another, stronger state - a patron - not only for their economic well-being but also for their very survival. Such patron-client relations are not uncommon in international politics, but with de facto states the power relationship in these dyads is particularly asymmetrical. For that reason, de facto states are often dismissed as mere puppets. Even so, de facto states remarkably often defy their patron: they adopt policies not to its liking and elect leaders that do not enjoy its support. Such unruly client behavior may strain relations to the patron, but rarely leads to their breakdown. The patron-client model in international politics was developed during the Cold War to explain relations between the two superpowers and their respective clients in the Third World. The ability of small and weak states to switch sides to the other camp gave them considerable measure of maneuverability vis-à-vis their patrons. After the Cold War, however, the independent agency of a de facto state client must have other sources: defection is no longer an option, there is no competition for patronhood. In this project we aim to revise the patron-client model to better fit contemporary realities. What room for independent agency do the de facto state leaders have? Where are the 'red lines'? What can this tell us about power relations in asymmetrical relations between aligned states in general? We propose that client state leaders are engaged in two-level nested games - with the patron, and with their own populations - and that they can exploit the constraints emplaced on them by popular domestic pressure as a resource in their dealings with their patron.

Budsjettformål:

FRIHUMSAM-Fri prosj.st. hum og sam

Finansieringskilder