Mobilizing for and against Democracy (MoDe)

I mange land i verden er kampen for demokrati brennende aktuell. Dog har noen demokrati-bevegelser lykkes, mens andre har blitt møtt med vold og undertrykkelse av diktatorer som har styrket sitt grep om makten. Noen demokrati-bevegelser som i en tidlig fase opplevde at kampen for mer demokratiske institusjoner gav resultat, har senere sett at demokratiske rettigheter på nytt har blitt innskrenket. Hvorfor lykkes noen demokrati-bevegelser, mens andre mislykkes? For å svare på dette spørsmålet retter prosjektet Mobilizing for and against Democracy (MoDe) søkelyset på hvilke sosiale grupper som mobiliserer for å støtte eller få på plass demokrati og hvilke grupper som mobiliserer til støtte for autoritære regimer. Gjennom ny teoriutvikling og en ambisiøs datainnsamlingsinnsats gir prosjektet et omfattende bilde av hvordan demokratisering de siste 250 årene har blitt formet av hvilke interesser og hvilken kapasitet de sosiale gruppene som mobiliserer for og mot demokrati har, og hvordan disse grupper interagerer. MoDe analyserer hvorfor bestemte sosiale grupper, f.eks. studenter, industriarbeidere, eller de militære mobiliserer for eller mot et ikke-demokratisk regime. Det undersøker dessuten hvordan sammensetningen av disse koalisjonene påvirker sannsynligheten for demokratisering, risikoen for vold under overgangen og typen av politiske institusjoner i det nye regimet. Vår forskning viser at politiske ledere i kjølvannet av protester ofte velger å reformere de politiske institusjonene, men at bare fredelige protester typisk leder til forandring i retning av mer demokrati. Sambandet mellom store folkelige protest-bevegelser og demokrati er særlig sterkt når arbeider-grupper er sentrale aktører i protesten, og når ønsket om demokrati er et tydelig formulert mål for bevegelsen. Bevegelsene har også større sannsynlighet for framgang når de mobiliserer fra ulike grupper i samfunnet og protest koalisjonen er bredt sammensatt. Prosjektet viser at den positive effekten av protester for demokratisering har vært særlig tydelig fra midten på 1980 tallet og fram til 2014. De siste ti årene er sammenhengen mellom ikke-voldelige kampanjer og demokratisering mye svakere. Vi finner også at masse-mobilisering kan påvirke effekten av andre kriser. Et resultat fra forskningen vår er at protestbevegelser kan styrke muligheten for demokratisering etter militære kupp. Vår forskning viser og at økonomiske kriser kan øke sannsynligheten for masse-mobilisering som fremmer anti-liberale og autokratiske mål, samt gjøre regimeforandring mer sannsynlig. Videre finner vi at bredere folkelig støtte til fredelige bevegelser (sammenlignet med bevegelser som anvender vold) i hovedsak stammer fra befolkningens støtte til ikke-vold som prinsipp snarere enn troen på at fredelige bevegelser er mer framgangsrike.

The main academic outcome of MoDe is enhanced understanding of how protest campaign characteristics, particularly their social group composition and the goals they advance. Based on theoretical and empirical advances, MoDe has contributed to our understanding of how such features of campaigns influences the goals that the campaigns are able to achieve. Our research highlighting the importance of protest campaign characteristics for democratization outcomes has been published in top-level peer-reviewed journals and presented at numerous academic conferences and workshops over the past three years. MoDe has also produced the most comprehensive dataset on mass-mobilization campaigns and their features to date, with over 1,456 mass mobilization movements from 151 countries across 1789-2020. The dataset will enable future research to build on this novel approach and systematically assess whether constellations of classes and interests are effective in engendering democratization, independence, or other types of major political change, once they coordinate and mobilize. A key impact from MoDe is enhanced knowledge on how mass protest can successfully foster democratization. The project team has also worked towards broader societal impact by disseminating their research and undertaking other outreach activities to communicate their research and expertise to a broader public. Commentaries, shorter analysis pieces, and media appearances related to the project have been published in Norwegian and international media outlets, often set against the backdrop of current events such as mass protests in Russia in the wake of the war in Ukraine or the Nobel Peace Prize 2022 awarded to civil society organizations’ contribution to human rights and peace. The MoDe team has also engaged policy-makers and activists in the field of human rights and democracy promotion directly, by participating in meetings and round-tables facilitating knowledge exchange between academics and various stake-holders in events joined by e.g. parliamentarians, UNDP, and European Council to mention a few.

The struggle over democracy remains a real and pressing concern for academics and policy makers alike. Whereas some pro-democracy movements in recent years have been successful in ousting long-lived autocrats, others have been violently shut down as dictators clung to power. Some opposition movements that initially prompted real democratic gains have later seen these reversed following violent face-offs with regime supporters. Why do some pro-democracy movements succeed, while others fail? This project proposes that an answer to this important question can be found in the characteristics of the social-group coalitions that mobilize to support or oppose democracy. Mobilizing for and against Democracy (MoDe) will – through novel theory-development, an ambitious data collection, and a combination of statistical and qualitative research – offer a comprehensive picture of how democratization trajectories have been shaped by the interest, capacity and interaction of the social groups involved, dating from the French revolution to the present. The idea that regime preferences are shaped by social groups' standing in the economy is widely acknowledged in the existing literature. Yet, in lieu of comprehensive, actor-centric data, theoretical conjectures have focused on aggregate outcomes, tested with imperfect, macro-economic proxies. Further still, few studies have looked beyond economic interests to consider a broader range of groups – such as the church, students, military or ethnic groups – thereby potentially downplaying the role of values and ideas such as nationalism, liberalism, or religious conservatism in shaping democratization trajectories. An actor-oriented approach to democratization will offer new and valuable insights, not only on the likelihood of democratization, but also on the risk of violence during democratic transitions; the type of institutions implemented in the post-transition regime; and the long-term prospect for democratic consolidation.