Nyreforkalkninger hos oppdrettslaks - en studie av forekomst i Midt-Norge med fokus på årsakssammenhenger.

Nefrokalsinose, eller nyrestein, rapporteres fra næringen som en av de viktigste risikofaktoren for produksjon av oppdrettslaks. Nyrestein hos laks ble førstegang beskrevet i vitenskapelig litteratur i 1999 og kjennetegnes ved utfelling av mineraler i nyrene. Hos mennesker er nefrokalsinose en multifaktoriell sykdom, og det er sannsynlig at dette også gjelder for oppdrettsfisk. Nefrokalsinose er rapportert i et bredt spekter av forskjellige fiskearter, både for ferskvanns- og marine arter, men først og fremst i akvakultur og ikke hos villfisk. Både i ulike fagmiljø og i næringen er det en felles oppfatting at nefrokalsinose er knyttet til intensiv produksjon, men flere ulike faktorer har blitt foreslått som årsaker til nefrokalsinose. Høye CO2-nivåer i vannet har lenge vært den primære foreslåtte årsaken til nefrokalsinose, selv om de publiserte studiene viser motstridende resultater. Hovedmålet med dette prosjektet var å gi bedre forståelse av utbredelse og alvorlighetsgrad av nefrokalsinose hos oppdrettslaks og å vurdere i hvilken grad tilstanden er knyttet til miljøfaktorer. Det ble utført feltarbeid ved 11 settefiskanlegg og deres mottaksanlegg på sjø i Midt-Norge og på Vestlandet. Det ble tatt prøver av 12 fiskegrupper og datainnsamlingen bestod av fôr- og vannprøver, i tillegg til nyre- og gjellevev, og plasma fra fisk. I ett av de 11 settefiskanleggene ble en fiskegruppe overvåket i 6 måneder med månedlig prøvetaking av de samme prøvene. Nefrokalsinose ble påvist i alle settefiskanleggene, men omfanget varierte mellom anleggee, fra mindre enn 5% til 100% av prøvetatt fisk. Det ble tatt prøver av utfellingene og resultatene viste at nyrestein hos laks i all hovedsak bestod av amorf karbonatapatitt (amCAP: kalsium, fosfat og karbonat), som felles ut ved pH > 6,8. Vi fant også at blodkjemien til fisk med nefrokalsinose var signifikant forskjellig fra fisk uten nefrokalsinose, noe som peker på forstyrret fysiologi og homeostase hos fisk med nefrokalsinose. Histopatologi var det mest presise verktøyet for å vurdere alvorlighetsgraden av nefrokalsinose, men krever at fisken avlives. Vi utforsket derfor radiologi som et ikke-invasivt verktøy for påvisning av nefrokalsinose. Resultatene viste at amCAP var påviselig med røntgen, selv om ytterligere optimalisering bør gjennomføres før metoden kan brukes med høy nok sensitivitet og spesifisitet. Det vil være fordelaktig å bruke radiologi for å teste reversibilitet av nefrokalsinose under kontrollerte forhold. Metoden viser også potensiale som innledende utredning av nefrokalsinose, med oppfølgingsprøver behandlet med histopatologi, sparer tid, penger og fisk. En multivariat analyse indikerte at den viktigste faktoren for forekomsten av nefrokalsinose var tilsetting av sjøvann under produksjon. I langtidsovervåkingen observerte vi en tidssammenheng mellom økt saltholdighet og økt forekomst av nefrokalsinose. Fisken viste tegn på langvarig osmoregulatorisk stress med forhøyede nivåer av toverdige ioner i plasma. Det har tidligere blitt foreslått at elektrolytthomeostase, osmoregulering og mineralmetabolisme er nært beslektet hos laksefisk, og fra våre data var den mest sannsynlige forklaringen på sammenhengen mellom sjøvannstilsetning og nefrokalsinose nettopp osmoregulatorisk stress. Mekanismen for kalsiumfosfatutfelling i nyrene er fortsatt ikke kjent, men kan være knyttet til pH i urin hos atlantisk laks kombinert med osmoregulatorisk stress.

Doktorgradsprosjektet har gitt bedriften økt kompetanse innen betydningen av vannkvalitet og fôrsammensetning for helse og velferd hos settefisk. Videre har prosjektet bidratt til at bedriften har fått på plass flere ulike metoder og analyseverktøy som kan benyttes i tjenester til blant annet havbruksnæringen. Doktorgradsprosjektet har åpnet opp for forskningssamarbeid med flere ulike akademiske partnere og gitt direkte tjenesteoppdrag fra næringen. Resultatene fra prosjektet har ført til at en rekke settefiskprodusenter har gjort tilpasninger og endringer i produksjon for å redusere innslaget av nefrokalsinose på sin fisk. Totalt sett har prosjektet bidratt med økt kunnskap om en produksjonslidelse som er utbredt blant oppdrettet fisk og således bidratt til økt helse og velferd hos oppdrettsfisk.

Det er et økende fokus på helse og velferd i akvakulturnæringen, både hos matfisk (i sjø) og hos settefisk (på land). En problemstilling i settefisknæringen er nefrokalsinose, som er en subletal tilstand som beskrives som en utfelling av kalsium- og magnesiumsalter i nyrene. Utfellingene på nyrene forstyrrer normal nyrefunksjon og medfører fysiologisk ubalanse blant annet hos laksen. Det er sannsynlig at den forstyrrede nyrefunksjonen svekker laksen og gjør den mer utsatt for stress og sykdom. Nefrokalsinose er ikke en ny problemstilling i oppdrettet laks, og sees relativt hyppig i settefiskanlegg. Den opptrer både i anlegg med resirkulering av vannet (RAS) og i tradisjonelle gjennomstrømningsanlegg. Bransjen melder om en økning av tilstanden i både RAS- og gjennomstrømningsanlegg, men også etter utsett i sjø. Tilstanden er også relativt vanlig hos andre anadrome laksefisk, som regnbueørret. Det er gjort svært lite undersøkelser av hva nyreutfellingene består av. Det er heller ikke kjent om utfellingene er forskjellige mellom enkelte individ eller anlegg. Vi vet i dag ikke hvilke mekanismer som ligger til grunn for utviklingen av nefrokalsinose og kunnskapsgrunnlaget er begrenset. Prosjektets hovedmål er derfor å øke kunnskapen om nefrokalsinose og hvilke faktorer som spiller inn i utvikling av tilstanden. Dette vil bli oppnådd ved å undersøke, i felt og i laboratorieeksperimenter, hvordan ulike miljøfaktorer, som vannkvalitet og fôrsammensetning, påvirker dannelse og utvikling av nyreforkalkninger hos laks.