Høsten 2019 og vår 2020 ble det gjennomført en kartleggingsundersøkelse av forekomst og alvorlighetsgrad av nefrokalsinose i settefiskanlegg i Midt-Norge. Det ble undersøkt 390 friske laks fra 13 ulike fiskegrupper fra 12 settefiskanlegg. Av 11 anlegg, hadde 3 RAS-teknologi, mens de øvrige var tradisjonelle gjennomstrømningsanlegg. Alle uttak ble foretatt så nært opp mot sjø-utsett som mulig, slik at smoltifiseringsgraden av fiskegruppene var høyest mulig på prøvetakingstidspunkt. Det ble undersøkt 360 friske fisk fra de samme gruppene 1 måned etter utsett i sjø.
Blant den undersøkte fisken, hadde 36% nefrokalsinose, men det var store forskjeller mellom anleggene, der enkelte anlegg hadde under 10% nefrokalsinose, mens andre hadde 100% av vurdert fisk. Det ble i all hovedsak funnet milde forandringer i nyrene, men også her var det enkelte anlegg som hadde mer alvorlige grader av tilstanden.
Det ble ikke funnet store forskjeller mellom RAS- og gjennomstrømningsanlegg. Det var noe mer alvorlig nefrokalsinose i gjennomstrømning, men total andel fisk med nefrokalsinose var høyere i RAS.
Nefrokalsinose så ikke ut til å utvikle seg etter utsett i sjø, men ble heller redusert. Alvorlige grader av nefrokalsinose ble ikke redusert i sjø, dette tyder på at kraftige nyreforandringer ikke er reversible.
Sammenligning av visuell og histologisk skåring av nefrokalsinose viser at det er høy korrelasjon ved bruk av begge metoder på grad 0 (ingen nefrokalsinose) og grad 4 (alvorlig nefrokalsinose). Andre grader er vanskelig å identifisere visuelt og bør vurderes med histologi for bekreftelse. Alle videre undersøkelser i prosjektet ble derfor basert på histologiske funn.
Kartleggingen innebar også vurdering av vannmiljøet og fôret til fisken. Statistiske verktøy ble benyttet for å lete etter mulige risikofaktorer for nefrokalsinose i miljøet. Resultatene viste at felles for anlegg med mye nefrokalsinose er at de benytter sjøvann eller salt i produksjonen sin.
I kartleggingsundersøkelsen tok vi ut prøver av nyresteinene hos laksen. Disse bestod i hovedsak av kalsium og fosfat. Resultatene peker på en ubalanse i håndtering av disse ionene i nyren.
Det ble undersøkte om fisk med nefrokalsinose hadde annerledes blodkjemi enn frisk fisk. Resultatene viste at både konsentrasjoner av enzymer, ioner og metabolitter var forskjellig fra frisk fisk. Spesielt hyperkalsemi, for mye kalsium i blodet, ble observert i en stor andel av fisk med nefrokalsinose.
Et utvalg av fisk med alvorlig nefrokalsinose ble undersøkt med RNA-sekvensering. Analysen viste at over 10 000 gener var forskjellig regulert sammenliknet med frisk fisk. Generelt var metabolisme slått av, mens celle-signalisering var kraftig økt, mest sannsynlig som en respons på store vevsskader i nyret hos fisken med alvorlig nefrokalsinose.
Som en oppfølging av funnen i kartleggingsundersøkelsen, ble det gjennomført et kontrollert labforsøk, der fisk ble holdt på ulike brakkvannskonsentrasjoner. Det ble ikke påvist nefrokalsinose i forsøket, som kan skyldes at det er flere faktorer enn sjøvannstilsetting som må til for å utvikle nefrokalsinose.
Det er et økende fokus på helse og velferd i akvakulturnæringen, både hos matfisk (i sjø) og hos settefisk (på land). En problemstilling i settefisknæringen er nefrokalsinose, som er en subletal tilstand som beskrives som en utfelling av kalsium- og magnesiumsalter i nyrene. Utfellingene på nyrene forstyrrer normal nyrefunksjon og medfører fysiologisk ubalanse blant annet hos laksen. Det er sannsynlig at den forstyrrede nyrefunksjonen svekker laksen og gjør den mer utsatt for stress og sykdom.
Nefrokalsinose er ikke en ny problemstilling i oppdrettet laks, og sees relativt hyppig i settefiskanlegg. Den opptrer både i anlegg med resirkulering av vannet (RAS) og i tradisjonelle gjennomstrømningsanlegg. Bransjen melder om en økning av tilstanden i både RAS- og gjennomstrømningsanlegg, men også etter utsett i sjø. Tilstanden er også relativt vanlig hos andre anadrome laksefisk, som regnbueørret. Det er gjort svært lite undersøkelser av hva nyreutfellingene består av. Det er heller ikke kjent om utfellingene er forskjellige mellom enkelte individ eller anlegg.
Vi vet i dag ikke hvilke mekanismer som ligger til grunn for utviklingen av nefrokalsinose og kunnskapsgrunnlaget er begrenset. Prosjektets hovedmål er derfor å øke kunnskapen om nefrokalsinose og hvilke faktorer som spiller inn i utvikling av tilstanden. Dette vil bli oppnådd ved å undersøke, i felt og i laboratorieeksperimenter, hvordan ulike miljøfaktorer, som vannkvalitet og fôrsammensetning, påvirker dannelse og utvikling av nyreforkalkninger hos laks.
