Individuell jobbstøtte - En vei til institusjonell endring i NAV og helsetjenestene?

Stadig flere faller utenfor skole og arbeid i Norge på grunn av psykiske helseplager eller rusproblematikk. For å bistå denne gruppen ut i jobb og aktivitet, er det ofte nødvendig med systematisk samarbeid mellom helse- og velferdstjenester. Det finnes eksempler på gode samarbeidsmodeller mellom NAV og ulike helsetjenester, men modellene kan være krevende å implementere og overføre mellom ulike lokale kontekster. En samvirkemodell der NAV og helsetjeneste samarbeider systematisk, er Individuell jobbstøtte (IPS). Det er en evidensbasert metode for arbeidsinkludering utviklet for personer med alvorlige psykiske helseutfordringer. IPS-modellen forutsetter et forpliktende samarbeid mellom helsetjenestene og NAV, der arbeidsdeltakelse og jobbstøtte skal være en integrert del av behandlingen i psykisk helsevern. Prosjektet omhandler spredningen og implementeringen av IPS i Norge, hvordan NAV og ulike helsetjenester samarbeider om dette, hva som er utfordrende og hva som skal til for å lykkes med IPS-modellen i en norsk kontekst. Hva ser ut til å ha betydning for spredning og implementering av praksiser som krever samarbeid? Hvordan er IPS organisert i Norge, og hvordan oversettes modellen i møte med lokale helse- og velferdstjenester? En ambisjon med prosjektet er også, gjennom å studere eksempelet IPS, å fremskaffe kunnskap om hvordan nye ideer eller praksisformer spres i organisasjoner og på tvers av sektorer, og hva som fremmer og hindrer institusjonell endring. Datamaterialet består av semistrukturerte intervjuer med ledere, beslutningstakere og andre som har eller har hatt en sentral rolle i innføringsfasen av IPS, på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

-

Om lag en tredjedel av de som innvilges uføretrygd i Norge får det på bakgrunn av psykiske helseutfordringer. Internasjonale studier viser at så mange som 65% av de med alvorlig psykisk lidelse ønsker å jobbe, men at kun 15% gjør det. OECD har pekt på at sysselsettingsgraden for denne gruppen er lav i Norge, og argumenterer sterkt for at arbeids- og velferdssektoren og helsesektoren må samarbeide bedre for å oppnå bedre arbeidsinkludering for de som faller utenfor på grunn av helseplager. Tjenestene er fragmenterte og trekker i liten grad i samme retning, ifølge OECD. Det er så langt få eksempler på målrettede innsatser for å få til et tettere samvirke mellom NAV og helsetjenestene, foruten prosjekter med øremerkede midler og ressurser. Individuell jobbstøtte (IPS) er en samarbeidsmodell som har vist god effekt på overgang til arbeid, og er en av få modeller som det satses på å implementere i ordinær drift i Norge. Det er imidlertid store lokale variasjoner i hvordan og hvor godt modellen implementeres, og i hvilken grad den bidrar til endring i praksis og tenkemåter. Erfaringen så langt er at innføring av nye samvirkemodeller generelt er utfordrende, til tross for at de i prosjektsammenheng har gitt gode resultater. I dette prosjektet vil det benyttes kvalitative metoder, blant annet individuelle intervjuer og observasjonsstudier. Målet er å studere hva som hindrer og fremmer implementering av samarbeidsmodellen IPS, hvorvidt innføringen av modellen påvirker institusjonelle logikker i NAV og helsetjenestene og hvilke implikasjoner det gir for videre tverrsektorielt samarbeid, og hvordan tjenestene kan bygges opp slik at de blir mer helhetlige og integrerte. Målet er å få økt kunnskap om hvordan NAV og helsetjenestene kan innrette sine tjenester i fremtiden, for å lykkes med å bistå flere med psykiske helseutfordringer ut i arbeid.