Tilbake til søkeresultatene

OFFPHD-Offentlig sektor-ph.d.

"Det er ikke nok å høre - alle må også gjøre"

Alternativ tittel: "There isnt enough to listen- everyone also have to do"

Tildelt: kr 1,8 mill.

Prosjektnummer:

308988

Prosjektperiode:

2020 - 2024

Midlene er mottatt fra:

Hva skal til for at barna skal oppleve at de blir hørt i sine egne saker jfr. Barnekonvensjonens art. 12, Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. I 2018 anbefalte Fn?s barnekomité Norge om å styrke praksisen med hensyn til å vise respekt for barns mening. Komiteen påpeker at dette er en rettighet barn har, og ber oss være spesielt oppmerksomme på barn som kan være utsatt for ekskludering, for eksempel barn med nedsatt funksjonsevne. Ansatte i Barne- og Familieenheten i Bodø kommune er i kontakt med mange av disse barna gjennom arbeidet i henholdsvis helsestasjoner, skole -og migrasjonshelsetjeneste, ergo- og fysioterapitjeneste, psykisk helsevern, utekontakt, spesialpedagogisk fagteam og pedagogisk psykologisk tjeneste. Målet med prosjektet er skape en felles praktisering av art. 12 som innebærer at alle barn i møtet med disse tjenestene skal oppleve å få sagt sin mening og bli hørt i sin egen sak. Tverrfaglig samskaping mellom ledere, profesjonsutøvere og barn vil legge grunnlaget gjennom å finne ut hvordan barna opplever å bli hørt i dag, hvilken betydning de ansattes syn på barn har, og hvilke ferdigheter eller kunnskaper disse eventuelt trenger. Erfaringene skal systematiseres i form av et kvalitetssystem som skal sikre alle barna denne rettigheten, og som kan deles med andre kommuner.

-

Ansatte i barne- og familieenheten er profesjonsutøvere med spisskompetanse. De bidrar med vurderinger av, og tilrettelegging for ofte svært sårbare barn og unge, og deres foreldre. Sårbarheten i seg selv kan medføre et bevisst eller ubevisst ønske om å skjerme barna, noe som kan hindre medvirkning. I hvilken grad bør barn for eksempel kjenne sin egen diagnose eller gjøres oppmerksom på egne utfordringer, hvis de tilsynelatende ikke er opptatt av det selv? Spisskompetansen øker ekspertisen på de ulike områdene og ekspertsamfunnet kjennetegnes gjerne av en hierarkisk tenking hvor man antar at de med den høyeste utdanningen kan, og vet mest og best. Barna befinner seg naturlig nok nederst i dette hierarkiet, noe som kan medføre at de ikke får tilstrekkelig informasjon, eller mulighet for å bidra til å løse verken sine egne eller familiens utfordringer. Hvor mye bør barn for eksempel involveres i foreldres utfordringer som psykisk sykdom, rus eller foreldreveiledningsbehov? Hvilken informasjon trenger en fireåring om fars bipolare lidelse, eller hvordan kan en seksåring bidra for at pedagogisk psykologisk tjenestes (PPT) sakkyndige vurdering skal være så riktig og presis at spesialpedagogen, i samarbeid med barnet, kan skreddersy et opplegg som vil virke? Profesjonsutøvere har ulike svar på denne type spørsmål, på tross av vår antagelse om at de fleste oppriktig synes at de ivaretar medvirkningen i tråd med det som er rimelig og mulig. Prosjektets hovedproblemstilling er dermed: Hva skal til for at barn som brukere av kommunale tjenester skal oppleve seg som deltagere i sin egen sak, jfr. Barnekonvensjonens art. 12? Problemstillingen skal belyses gjennom spørsmål som: - Hvilken betydning har voksnes syn på barn? - I hvilken grad opplever barn i dag at de er deltagende i egen sak? - Hvordan kan en modell for deltagelse utformes? - Hvilken kompetanse er det behov for?

Budsjettformål:

OFFPHD-Offentlig sektor-ph.d.

Finansieringskilder